Så feil kan man ta. Første kurskveld bestod i en teoridel innendørs hvor Pål Gunnar tilbrakte det meste av tiden i GRUNNSTILLING. Hmm, kjent stoff, jeg er vel ikke så langt unna, tenkte jeg og følte at jeg hadde grunnposisjonen inne da jeg pliktskyldig tørrtrente litt på baderomsgulvet etterpå. Filmen fra formiddagsøkten i går viste noe helt annet. Der jeg føler at jeg har god svikt i knærne viser bildene bortimot strake ben og en overkropp som går for langt opp. Etter teknikkurs med Trude Dybendahl for to og et halvt år siden har jeg prøvd å rette meg opp. Nå skal jeg mer frempå igjen. Når bakken ble brattere klarte jeg meg bedre. Litt etterpå demonstrerte også Marit Mikkelsplass hvor lett man kan løpe bakker, og vips, så ble alle de bratte fiskebensbakkene i lysløypa på Geilo til diagonalbakker.
Det sto ikke så mye bedre til med stakingen. Samme problem her også, for oppreist. Og jeg som har jobbet i to år med å komme høyt nok. Jeg har trodd at man måtte rette seg opp for å komme høyt nok med armene. Lett å se på film at det blir feil. Når det kommer til dobbelttak med fraspark, som jo er en god miks av staking og diagonal, ja, så fungerer det faktisk bedre, pussig nok.
Siden det kryr av klubber og skiløpere på samling i løypene fikk vi utdelt startnummer av Pål Gunnar slik at han og de andre instruktørene kan skille oss fra resten. Jeg nappet den gule trøya, som visstnok stammer fra Marit Bjørgen. Og kanskje er det noe med den trøya, for på andreøkten i dag begynte ting å falle på plass. Marit Mikkelsplass ble fornøyd, og etter hvert ble også Pål fornøyd. Aslak er ikke helt fornøyd ennå. Han sliper med grovt på piggingen min. Vi får prøve å gjøre han fornøyd i morgen.
