Når veien er målet

I dag fikk jeg gjort opp for en lørdag på sofaen med en drøy halvannen time på sti. De første 45 minuttene gråt jeg nesten av glede over knær som fungerte så bra at jeg nesten ble overrasket da høyrekneet begynte å murre. Så var det bare å vekselvis gå og småløpe tilbake. Jeg vet at både de vonde knærne og noen små forkjølelser er bagateller i det store bildet, men når bare to av årets hittil 10 måneder har vært uten sykdom eller skader og man lengter etter en kropp som flyr og den gode følelsen er det vanskelig å holde motet oppe. Man vil jo så gjerne se litt fremgang, være på hugget og glede seg til alle de flotte skirennene som snart står for døren, men akkurat nå er tanken på å prestere i renn bare frustrerende og alt annet enn motiverende.

Da er det på sin plass med en påminnelse om at veien er målet. Proporsjonalt med at konkurranselysten svinner hen øker heldigvis treningsmotivasjonen. Og for at ikke langsiktige prestasjonsmål skal kaste stygge skygger over hverdagen har løsningen blitt å refokusere, gi slipp på konkurransemålene og formulere treningsmål som gir et lystbetont fokus og gir mestringsfølelse i hverdagen - så får konkurransene komme når kroppen er klar.

Treningsmål for vinteren

1) Styrke svake sider - 50 styrkeøkter før 17. mai (forebygging av skader) 

2) En løpeøkt UTE i uka (i snitt) fra 1. des - 1. april (igjen, forebygge skader ved overgang til løping)

3) 25 km på ski uten staver før jul (benstyrke og balanse)

4) Gå 5 firemilsturer før 1. februar (for kosens skyld)

5) Besøke 10 marka-stuer på ski i løpet av vinteren (enda mer kos)

Nå så skal jeg bruke resten av søndagen på å finne på en passende gulrot for det tilfelle at jeg klarer alle målene mine.