What´s next?

De siste par ukene før AXTRI begynte jeg allerede å glede meg til å trene normalt igjen, dvs mindre sykkel, enda mindre svømming, mer løping og enda mer rulleski, og om mindre enn 8 uker, sesongens første skisamling.

Men først må kroppen bygges opp igjen. Den første uken var jeg så trøtt og så sulten at aktiviteten begrenset seg selv. Etter en hel dag i bil på onsdag begynte det imidlertid å klø i kroppen og jeg har hatt daglige korte og rolige økter. Nå våkner jeg av meg selv før vekkeklokken, og det er et godt tegn på at kroppen begynner å finne seg selv igjen. Jeg skal likevel ta det rolig noen dager til. Akkurat nå gleder jeg meg mest til å trene igjen, men noen konkurranser og testløp skal jeg prøve å få med meg:

5. sept. Olaf Skoglunds Minneløp, 30 km

15. sept. SKIGO-testløp

20. sept. SKIGO-rullen

26. sept. Oslos Bratteste

10. okt. Ivar Formos Minneløp

Fra testløping av traseen til Ivar Formo´s Minneløp.

Vinterens hovedmål er blinket ut, og blir så kjedelig som klassikerne

13. feb. Holmenkollmarsjen, 54 km

19. mars Birkebeinerrennet

I tillegg skal jeg gå Haukelirennet og Skarverennet, og sikkert noen seedingrenn + muligens La Sgambeda, om noen vil være med på en førjulshelg i nydelige Livigno?

Og enda lenger frem? Ja, for nå har jeg hatt mer enn god nok tid til å planlegge. Neste sommer skal stå fjelløpenes tegn og jeg håper å få med meg cross-distansen under Mont Blanc Marathon og Swiss Alpine Marathon. Og kanskje AXTRI, om det ikke blir for tett på :-)

AXTRI - Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon

Jeg har forsøkt å gå under radaren med påmeldingen og forberedelsene til årets stunt, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. Å bli kastet på dypt vann for å lære å svømme har sjelden hatt mer direkte betydning. Men det er utrolig hva de rette menneskene kan klare å overbevise deg om at du kan få til, i hvert fall en liten stund, til du begynner å tvile igjen. I slutten av mai hoppet jeg i det, og skulle transformere meg selv til en svømmer på tre måneder.

Selv om jeg har latt være å flagge prosjektet har det på langt nær vært en hemmelighet, og de fleste som kjenner meg skjønner at Strava-feed´en ikke fylles med svømmeøkter for moro skyld. Det har vært utrolig stas med alt engasjement det har skapt og ikke minst all oppbacking jeg har fått på alle kanter. Ingen nevnt, ingen glemt, selv om det er fristende å nevne navn slik at dere skjønner hvor takknemlig jeg er.

Så var vi her.

Lykkelig uvitende

Svømmingen min begrenser seg til å bade, men bare når det er ytterst nødvendig for avkjøling. Moren min har vannskrekk og faren min ble min store helt fordi han kunne svømme under en robåt og dukke opp igjen på andre siden. Alle som så meg i går kan konstatere at jeg fortsatt bare bader, men jeg har forsert til iskaldt vann. Men det ambisiøse delmålet var å fullføre, og det gjorde jeg. I tillegg overvant jegmeg selv alle de 99 gangene jeg vurderte å krabbe opp i kajakken til den tålmodige padleren fra arrangøren som fulgte meg hele veien.

Fotograf og support, Aud, hadde god tid i T! og rakk å ta bilde av den "skyldige". Gunnar skjønner vel endelig at jeg ikke underdriver mine ferdigheter?

Endelig!

Jeg er heller ikke spesielt glad i å sykle, selv om jeg har syklet Korsika rundt alene med stor oppakning. Sykkel for meg er tur og naturopplevelser. AXTRI har mer enn nok av natur å by på og sykkeltraseen er heldigvis bratt nok til å tilsløre manglende sykkelform, vel å merke så lenge det går oppover, og ikke ned.

Stegastein, halvveis på første klatring.

Med andre ord, jeg meldte meg på AXTRI for å få løpe OPP Aurlandsdalen.

Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at nettopp det kunne bli en utfordring. Det er nemlig ikke gitt at man rekker sperrefristen etter sykkel om man skal ta seg tid til å bli lokalkjendis ved å komme desidert sist opp av vannet etter svømmingen med antakelig tidenes dårligste splittid på AXTRI´s svømmedel. Enda vanskeligere blir det med kraftig motvind på alle kritiske steder og en blære som ikke er trent for konkurranser over fire timer. Jeg rakk sperrefristen med 2 minutters margin. Delmål to var nådd.

Klar for Aurlandsdalen - som siste deltaker innen sperrefristen.

Nå kunne endelig moroa begynne! Nyte skulle jeg nå, dvs fullføre. Jeg fant imidlertid ut at jeg måtte sette meg nok et delmål for å holde fokus og gikk for å kommen innenfor topp 10 av jentene på løpsdelen. Først måtte jeg bare ta en liten snartur bak en høyballe siden innspurten på sykkel ikke tillot slike utskeielser. Så begynte jakten. Siden jeg overraskende raskt tok igjen 2-3 deltakere la vi til et nytt delmål. "Vi" var Martin, min lokale support fra Sogndal, og jeg. Martin fikk i oppgave å telle siden jeg gikk i surr med tellingen på sykkel allerede etter å ha passert to stykker. Allerede etter drøye 40 minutter hadde vi ti, og vi høynet til 20. Det var imidlertid store luker og det gikk lang tid før vi tok igjen flere, og jeg rakk å bli svimmel, kvalm, snuble og fantasere om salt, mens Martin trippet bak meg og fortalte historier om alle stedene vi passerte, sammenlignet meg med den nye bilen min - med vakker sogndalsdialekt selvfølgelig, samtidig som han maste om at jeg skulle ta til meg næring og kommanderte meg inn til venstre hver gang vi kom til luftige partier. 

På Sinjarheim fikk jeg salt og morrpølse og fikk fylt opp flaskene mine. Pølsa måtte spyttes ut med en gang, men saltet funket og etter hvert fikk vi nye deltakere i syne og rundet 20 i god tid før mål. Da så jeg på klokken og skjønte at tiden kunne bli god, langt under de tre timene jeg hadde anslått, og kom endelig i race-mode samtidig som trangen til å legge seg i fosterstilling ble stadig mer påtrengende. Rett før mål øynet Martin enda en deltaker og pisket meg avgårde. Endelig fosterstilling - med 2:41 og fjerde beste løpetid blant jentene.

Kan jeg få legge meg nå?

Om jeg gjør det igjen?