O2-lista

I morgen er det Romjulsrenn på Sjusjøen. Julen har vært fylt med usystematisk og lystbasert trening, så det skal bli gøy å treffe kjente og få en gjennomkjøring før jeg stikker til Tour de Ski. Dagen før renn tar jeg ofte en kort økt på mølla med 2-3 drag under terskel. Det tar kortere tid enn å kjøre til skiløypene og bidrar dessuten til at løpemuskulaturen holdes noenlunde intakt gjennom vinteren. Her er låtene som får meg gjennom løpsøktene på mølle: O2-lista

  

Gode Gamle Pellestova

Da jeg var barn besto påskeskiturene i å gå ett par hundre meter opp i lia fra parkeringsplassen for å slikke sol fra en selvlaget "borg" mens man fortærte appelsiner, kvikk lunsj og kakao. Innimellom tok vi turen på ca 1 km bort til Pellestova for å drikke solbærtoddy og hilse på kjente. Resten av året gikk jeg ikke på ski. Da jeg var ti år flyttet vi imidlertid til Trøndelag. Der deltok alle i klubbkarusellen, og dermed måtte jeg også til pers. Jeg var elendig på ski og ble stort sett nr 6 eller 7 av de åtte jentene i klassen vår. Av en eller annen grunn ble jeg tatt ut til å gå den årlige klubbstafetten i Verdal da jeg var 12-13 år. For å unngå total fadese tilbød en av jentene på laget meg sin brors Fischerski. OG hei hvor det gikk! Jeg fikk best etappetid av samtlige i klubben! Dette resulterte i nye ski og vips så vant jeg klubbrennene i Ness og meldte overgang til Vinne Skilag. Skiinteressen var definitivt på gang! Påsketurene gikk fortsatt til Pellestova, men nå som utgangspunkt for lengre turer, spesielt runden rundt Reinsvatnet ble en favoritt. 

Jeg ble aldri noen langrennsstjerne. Jeg pleier å skylde på snøen i Trøndelag som forsvant... På Pellestova har det imidlertid alltid vært snø og etter at jeg flyttet tilbake til Norge og skiinteressen for alvor kom tilbake har det blitt mange runder rundt Reinsvatnet. Mens runden føltes lang da jeg var tretten, oppleves de 16 km nå som en kort skitur, og på julaften ble den en leken andreøkt i nysnøen som hadde gjort skøyteøkta tidligere på dagen til en tung affære. Midtveis kom jeg over en julehilsen på en snøblåst vegg, som jeg selvfølgelig måtte ta bilde av:

  
Dette var julens kanskje hyggeligste sammentreff siden det viste seg å være en god venn av meg som hadde skrevet dette ett par dager før!

Mens vi likevel er inne på Pellestova må jeg slå et slag for nye Pellestova og splitter nye Peisestova. Peisestova åpnet 22. desember med fantastisk utsikt og intim og koselig atmosfære og hyggelig vertskap, et mer perfekt sted for stopp før, under eller etter skituren skal man lete lenge etter.

Team Skigo 2

Sesongens første Team 2-trening med ski på bena er unnagjort. I sentrum er det grått og isete, men på Skoglund i kveld var det helt fantastisk føre, tørr snø og rett under null grader. Av ren latskap testet jeg zero-skiene da jeg kom opp, og de ga godt feste mens jeg gikk en liten tur og ventet på resten av gjengen. Etter hvert ble det ganske håpløst og jeg hang mest på armene. Skigo´s røde HF hadde gjort økten mer komfortabel, men en god økt ble det likevel.

Team Skigo 2

United Bakeries Team 2 ble lagt ned med snøen, og et nytt lag etablert. Nå er vi Team Skigo 2 og får snart rase rundt i løypene i Therese Johaugs superdrakt fra åpningsrennene på Beitostølen. Enn så lenge koser vi oss i gult og sort! Treningene våre er fortsatt åpne for alle og treningsplanen ligger her. Heng på!

Etter kveldens 4x5min intervaller i slak motbakke ruslet Jill og jeg inn til Mikkelsbonn. Det er noe eget og magisk ved å være ute i marka i mørket på ski.

Mikkelsbonn

Skileik

Det var lite som minnet om julestri i Drammensmarka i dag. Vi fikk boltre oss i nysnøen og mangelen på trikkeskinner brakte frem minner fra barndommen da jeg gikk opp løyper rundt huset hjemme for så å leke stafett, hvor jeg selvfølgelig selv gikk alle etappene som Anne Jahren, Marianne Dahlmo, Grete Ingeborg Nykkelmo, osv. Men langrenn er vel så morsomt nå - med så mange spreke jenter i miljøet. Takk for turen, Marianne, Jill og Nina!

Beitostølen Skimaraton

Beitostølen bød på rekordtidlig sesongstart for oss turløpere med helgens skimaraton. Heldigvis var det ikke snakk om noen full maraton, men det som skulle være 22 km ble til slutt 26 km, og med bitende kulde på slep, ble det likevel en tøff start på sesongen.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å droppe rennet dersom det ble kaldere enn minus 13-15 grader. Fredag var imidlertid værvarselet på riktig side av grensen jeg hadde satt for meg selv, og jeg preppet skiene for renn og begynte å bli ganske gira på å gå. Det er lett å la seg rive med når man camper bokstavelig talt midt i løypa og drøyt 100 m fra start sammen med en like entusiastisk Skigo-gjeng, så selv om det nok var langt kaldere enn den grensen jeg hadde satt, stilte jeg til start.

Beitostølen Skistadion

Jeg var veldig spent på formen før start. Med litt mindre trening enn normalt de siste ukene hadde jeg et håp om at i hvert fall overskuddet skulle være på plass igjen etter en litt tung senhøst, og uten å gjort noen grundig analyse av startlisten hadde jeg pallplass som mål. Med blant annet Auklandbrødrene og flere løpere fra Team United Bakeries ble det raskt strekk i feltet etter start. Litt stress blir det alltid likevel, men jeg prøvde for en gangs skyld å legge meg i rygg på noen som holdt fornuftig fart. Rett før en bakke gikk jeg likevel ut for å ha eget spor og fikk etter hvert en luke og ble gående for meg selv. Etter første drikkestasjon følte jeg meg skikkelig sprek og ga på det jeg kunne for å få forsprang på stakerne før fjellrunden. Fjellrunden skulle etter mine beregninger og antakelser være ca 5-6 km og relativt flat, og jeg anså mye av rennet for å være gjort da jeg kom opp på fjellet. Men bortsett fra de første par kilometerne var runden alt annet enn flat og opp mot 9-10 km lang. Jeg følte likevel at jeg klarte å jage bra, men etter hvert tok kulden over og jeg ble mer opptatt av å rekke ned til world cup-løypene og mål før jeg mistet følelsen i føttene. Siden jeg er best i bakker og kupert terreng hadde jeg gledet meg til å gå de siste kilometerne i world cup-løypene, og opp danskebakken tenkte jeg på Thereses klassiskløp for noen uker siden, selv om det neppe ga slike assosiasjoner for de som eventuelt så på. Det så nok bedre ut da Sandra Hansson og Nikolai passerte.

Vinneren av dameklassen, Sandra Hansson. Nikolai finner alltid en god rygg... Foto: Rolf Bøhn/Kondis

Oppsummert: Det ble pallplass, riktignok med relativt luftig avstand til nr 2 (som langrenn.com påpekte), men best var følelsen av at kroppen fungerte og at teknikken, i alle fall i diagonal, stemte,  helt til kulda tok overhånd... Godt å være i gang!

Mer om rennet og flere bilder her: 
http://kristinblombergpedersen.blogspot.no/2012/12/sesongstart.html
kondis.no

Milsluker-hangover

For fjerde søndag på rad kommer jeg hjem stinn av trening og deilige skiturer på stadig bedre føre, men i dag er det også en solid hangover med i mixen... Ikke helt etter planen, men du verden så gøy likevel, og med nesten 20 kalde på gradestokken i dag var det uansett ikke så fristende med verken langtur eller hardøkt. 

John Arne, Marianne og Nina - dagen derpå

Milslukersamlingen begynte heldigvis i den andre enden av skalaen med en solid langtur på førsteøkta på fredag. Litt for ivrig prøvde jeg å henge på de spreke Milslukergutta og plutselig ble den planlagte økta på 25 km til 40 km og jeg rakk såvidt en dusj og litt mat før økt nummer to. Teknikkøkta i diagonalgang med Ragnvald ga trygghet inn i fjorårets sesong, og samme i år. Gleder meg til å lange ut i bakkene opp til Heggelivann i februar og til Skramstadsetra i mars!

Marianne & meg - iskaldt...

Klok av fredagen ble det en adskillig kortere tur på lørdagens første økt. Deretter fulgte en teknikkøkt i skøyting med Ole Christian som, i likhet med Ragnvald på stakeøkta etterpå, etterlyste mer temperament... Jeg må bli sintere på ski rett og slett. Burde ikke være så vanskelig, kruttet er jo der ellers, he he... Godt med litt terping og klare meldinger før jeg angriper Alpe Cermis under Tour de Ski. Kommer nok uansett til å banne litt i den bakken.

Og så var det julebord, Låven og klassisk hotellnachspiel til klokken fire i natt. Uten tvil samlingens tøffeste og morsomste økt!  

Brrrr!

Tirsdagshufs

I dag måtte jeg teste formen med en ordentlig elghufsøkt igjen. Henrik hadde regien og pushet oss 5x4 min oppover Korken. Det var trått og vanskelig føre på nysnøen i kveld, og oppvarmingen var som vanlig tung, men det løsnet litt på vei ned mot intervallstart. Spent på hvordan kroppen ville respondere og veldig lysten på å gjennomføre en god økt prøvde jeg å holde igjen så godt jeg kunne og presset litt mer for hvert drag.

Formen er på ingen måte der den var i sommer da jeg nærmest fløy opp bakkene, men i dag kom godfølelsen snikende. Og den valgte jeg å holde på, og ga meg da de fleste andre gikk løs på bonusdraget opp til Tryvannstårnet. Tålmodighet...

Ski ute, ski inne, ski i hjertet, ski i sinnet, ski, bare ski!

For tredje helg på rad bar det til fjells. Regn ble til snø rett før vi ankom Pellestova, og lørdag morgen ventet nypreppede spor i soloppgang.

Det er bare å innrømme det med én gang, lørdag la vi opp treningsprogrammet etter sendeplanen fra world cup-åpningne i Gällivare. Første økt ble en snill, kort og rolig tur for å kunne glede seg litt ekstra til neste økt. 

Motivasjonen ble ikke mindre av å se Marit og Martin vinne i Gällivare, og rett før mørket tok meg fikk jeg kjørt en god stakeøkt med to serier á 10x50/20. En feel good-økt som ikke belaster for mye, men som likevel gir god effekt og ikke minst god avveksling i en uke hvor fokus har vært på rolig trening og overskudd.

Jeg har grublet mye etter testresultatene forrige helg. Hvordan henger det sammen at O2-opptaket øker så formidabelt mens laktatterskelen går ned? Og hvordan kommer man på rett spor igjen? Jeg mottar gjerne innspill og gode råd enten i form av kommentarer på bloggen eller i melding på FB. Min egen hypotese er at laktatresultatene skyldes overbelastning ifm sykdom før og etter samlingen vår i oktober (hvor mye av treningen skjedde i høyden) og at jeg ikke har klart å hente meg inn igjen etterpå. Jeg håper disse tre grepene skal få meg på rett spor igjen: 1) en ekstra fridag i uken, 2) lavere intensitet på rolige økter, 3) dropper annenhver "syreøkt", og 4) få mer søvn.

Grep nr 2 er vanskelig i praksis når man skal legge ut på langtur med superspreke jenter som Kristin (Team United Bakeries) og Jill (Team Aker), men ifølge pulsklokka gikk det ikke så hakkende galt. Takk for nok en nydelig helg på ski!

Bakerjentenes superhelg

Det delvis nedslående testresultatet på fredag ga en ganske så defensiv inngang på helgens TUB jentesamling på Sjusjøen. Hvor lenge må man egentlig ta det med ro for å få kroppen på riktig spor igjen? Etter god sparring med jentene og litt tid i tenkeboksen er planen å ta ett par uker med kun rolig trening før jeg prøver meg med litt intensitet igjen.

Sjusjøen ga et glimrende utgangspunkt for rolige økter på ski. Fredag spant vi rundt på kunstsnøen på Natrudstilen med null feste (minnet veldig om OBIK i Holmenkollen i vinter) og for min del endte det med tidenes råeste stakeøkt. Aldri så galt...

Lørdag sto langtur på programmet. I tett tåke og med snøvarsel på yr la Line, Kristin og jeg i vei på rubbski, mens Karianne holdt motet oppe på klister. Terrenget på Sjusjøen og Øyerfjellet er fantastisk for de første skiturene, småkupert, og som Karianne sa, det føles som det går nedover hele tiden. Flyten kom med en gang og til tross for tett snødrev og etter hvert is i rubben, solide klabber under skiene og stadige skrapestopp ble det drøye tre timer på ski. Det var dagen hvor kroppen gikk som ei klokke, ingen råskap å spore, men på sporet etter godfølelsen.

Etter at Johaug hadde gått i mål på Beitostølen og tatt en ny seier i den superlekre Skigo-drakten hadde snøværet gitt seg og vi kunne legge ut på en ny skitur i nysnøen. Den planlagte i3-økta ble byttet ut med ny langtur sånn at vi virkelig kunne nyte de fantastiske forholdene (og jeg kunne holde på de gode forsettene om rolige uker). Med godt feste ble det  også noen gode kilometer uten staver. Milene bet litt mer på kroppen i dag, men overraskende lite slitasje å spore etter totalt 80 km på ski på snaue to døgn. Tusen takk Kristin, Karianne og Line for en topp treningshelg - og til Line & Even for fantastisk oppvartning lørdag kveld! Heldigvis ikke lenge til neste gang. 

  

VO2-max test - god og dårlig nyhet

Med Bjørgen og Northug jr trygt plassert på Beitostølen i dag var det mulig for meg å innta mølla på Toppidrettssenteret for ny 02-test og laktatprofil. Det var ett år siden forrige test og jeg hadde selvfølgelig forhåpninger om fremgang, samtidig har det vært en litt tung høst og det er lenge siden jeg har kjent på lette flyvende ben... 

Av disse to testene er laktatprofilen mest nyttig i treningsarbeidet idet man lettere kan treffe riktig intensitet på hardøktene, mens VO2-makstesten er nice to have, et tall man (kanskje) kan skryte av, og viser om all treningen man har lagt ned har gitt resultater. Du kan lese litt mer om testene her: test av maksimalt oksygenopptak 

Testen ga en god og en dårlig nyhet. For å ta den gode først: Oksygenopptaket målt i mL/min har steget med nesten 10 % siden i fjor. Når dette deles på kilo kroppsvekt for å få frem ml/kg/min (hvor i all verden kom disse nye 4 kiloene fra??? Styrketrening eller croissanter?) blir fremgangen mindre og tallet 58,2. Likevel, fremgang er fremgang, også der. Erlend Hem, som testet meg, kunne imidlertid overbevise meg om at det er liter oksygen som teller for oss skiløpere. Ja, ja, han kan så si, men uten disse nye kiloene hadde jeg kommet over 60... Æsj!

Den dårlige nyheten er at melkesyreterskelen min var mye lavere enn i fjor. Terskelen lå 4-5 pulsslag under fjorårets nivå og syra kommer veldig fort når den kom. Intet godt tegn og resultatet var dermed formaninger om å ta det litt mer med ro. Huff, hvem vil vel ha en slik beskjed? Samtidig stemmer vel dette med den følelsen jeg har hatt de siste ukene og da er det nyttig å få det frem i klartekst på test.

Så det var morgenøkta. Deretter bar det til fjells - og en liten luntetur på Natrudstilen med Kristin og Karianne og nye Skigo-hansker :)

Regn, regn, regn, ski, ski, ski

Så var det dags for sesongens første skisamling på norsk snø, en særdeles impulsiv sådan. Man gjør så her: Leier en hytte og spør andre skinerder på sin vei helt til hytta er full. Det tok ikke lang tid. Entusiasmen hadde fortjent bedre forhold enn de som etter hvert presenterte seg for oss på Natrudstilen, men fire økter på ski, tre av de veldig gode, ble fasiten - i tillegg til hyttekos foran peisen og bilredning på glattisen:
Fredag: Helgens beste økt, halvannen time klassisk i tett snøvær med en smilende Marit Bjørgen i helene. Sesongens beste skiøkt!
Lørdag: Snaue to timer rolig klassisk, en god del uten staver, på rubb i lett regnvær. Økt nummer to skulle også være rolig, men skøyting på Natrudstilen er umulig uten puls, desto bedre trening for monsterbakken i Tour de Ski... Deilig kveldsøkt tross regnvær.
Søndag: Drøy time i øs pøs regnvær. Ingen grunn til å ta frem superlativene.

Nå venter skihelger i fleng. Første retur til Sjusjøen med TUB-jenter neste helg, så Pellestova før Milslukersamling og til slutt sesongåpning på Beitostølen. Mye å glede seg til! 

Progressiv langkjøring

Snø ble alt for fort til slaps og med litt usikre føreforhold trakk jeg inn i varmen for dagens løpeøkt. Jeg trengte en litt småhard økt og har lenge hatt lyst til å prøve en såkalt progressiv langkjøring. Dette innebærer at man starter i et rolig tempo og gradvis skrur opp farten, f.eks. med 0,2 km/t annenhvert minutt. Om man starter på 10 km/t, gjerne etter en kort oppvarming, vil man etter 50 minutter nå en fart på 15 km/t. Om man skal holde ut så lenge på en tredemølle er det fint å få lov til å leke litt med knappene!

Jeg må innrømme at jeg kjedet meg litt i begynnelsen. Fartsøkningene er nesten umerkelige og jeg lengtet litt etter å trykke til som på intervaller. Etter hvert tok farten over for kjedsomheten og jeg måtte begynne å konsentrere meg mer om tempoet. Mot slutten ble det riktig så tungt og hardt for hodet. Det er litt absurd at man stadig skal skru opp tempoet mens man blir mer og mer sliten, samtidig som man teller ned minuttene. Og mølle er mølle, minuttene går så inderlig mye saktere enn ute i marka. For å sikre at jeg ikke skulle feige ut innen de planlagte 50 minuttene, målte jeg avstanden de siste 12 minuttene slik at jeg fikk et testresultat på Cooper-testen i samme økt. Med den progressiviteten jeg valgte ble resultatet på denne Cooper-testen 2800m. Ikke så verst gitt at testen ble en litt ukurant del av en lengre økt.

Økten var hardere enn jeg forventet, men definitivt noe jeg vil gjenta og anbefale for andre. I tillegg til å være formbyggende er gjennomføringen veldig bra for hodet og god forberedelse for konkurranser, som gjerne oppleves litt på samme måte. Kjør på!

Bedre ute!

Høydetrening for mosjonister?

Ramsau am Dachstein (Foto: Heum)

Godt spørsmål. For to år siden traff jeg ingen andre mosjonister da jeg litt tilfeldig fant veien til Val Senales for en skitur på breen mens jeg var på høstferie i Dolomittene. Opplevelsen på breen var imidlertid overveldende og neste år ble det like mange skiturer som toppturer da høstferien gikk samme vei. I år fikk jeg selskap av ti andre ivrige super-mosjonister fra Team 2 United Bakeries og PWT hadde rett etterpå i samarbeid Trude Dybendahl Ski høydesamling i Ramsau, mens Maxpulse sammen med Milslukern skal arrangere samling i Val Senales neste år. Og jeg, ja jeg skal definitivt også nedover igjen. Høydetrening har blitt det nye Marcialonga. Må man reise til høyden for å prestere i Birken? Nei, jeg er helt enig med Frode Estil (hoydetrening-mosjonister-har-det-noe-seg) og Emil Søbak Gundersen (Hoydetrening-pa-sno). Kan man trene bedre hjemme? Ja, også her er jeg helt enig med Estil og Søbak Gundersen. MEN, kan ski-nerder og super-mosjonister som oss ha noen særlig bedre ferie enn i omgivelser som Seiser Alm og Val Senales - som dessverre ligger litt høyt? Neppe. Og det er det som er så flott med å være mosjonist - vi kan oppsøke opplevelser og aktive ferier uten å være redd for å gå glipp av den optimale treningsøkten hjemme, og uten at konsekvensene av en for hard økt ødelegger en sesong. Og med fantastiske opplevelser i drømmeomgivelser er i hvert fall motivasjonen for fortsatt trening på plass når man kommer hjem - og da gås det kansje fortere i Birken også? Om ikke annet har vi hatt det morsomt på veien.

Seiser Alm (Foto: Heum)

  

På jakt etter snø

Mens forrige helg ble tilbrakt på sofaen full av halsbetennelse og selvmedlidenhet fikk jeg så til de grader revansje denne helgen. Helgen skulle tilbringes med familie på Hafjell og med varsel om snø i umiddelbar nærhet var det bare å pakke skiene i bilen og håpe på sesongens første skitur på norsk snø. 

De første skiturene blir sjelden gode treningsøkter, så jeg la inn en god langtur med TUB-Nikolai fredag morgen. Skulle ønske jeg hadde bilder å vise frem fra frostdekte stier og løv som glinset i morgensolen. En fantastisk god start på helgen og to timer som var gode å ha i banken da Natrudstilen viste seg å åpne for ivrige skiløpere først lørdag. 

Lørdag morgen hadde jeg lite lyst til å gå i kø i en 1 km lang løype på Natrudstilen og la heller i vei til Skeikampen. Det fantastiske været veide opp for nokså harde og isete løyper, men ski er ski og fjell er fjell, og en drøy time med skøyting gjør denne frøkna blid! Søndag ble det en hardøkt på beina i bakkene på Hafjell og på vei hjem i dag fikk jeg endelig sesongens første klassiskøkt på Natrudstilen - på en god blanding av kunstsnø og nysnø.

Når man får smaken på noe godt... 

I utakt

Jeg har hatt tre dager på sofaen og veldig god tid til å lese livsstilsblader og annet. Alle skal de fortelle meg hvilken forferdelig grusom tid vi er inne i og gir gode råd over en lav sko med hensyn til hvordan vi skal komme oss gjennom dette. Høsten er det de snakker om. Høsten som byr på nydelige farger, lukten av jord, skarp og klar luft og fantastiske opplevelser i skog og mark, eller rett  utenfor døren. I tillegg kan man krølle seg opp i sofaen uten dårlig samvittighet. Hvordan i all verden skal vi komme oss gjennom denne "grusomme" tiden? Kom igjen, lev med naturen og ikke mot den, gå ut, få med dere de få timene med lys og ta frem en lykt for unike opplevelser i marka når mørket faller på. Jeg er i hvert fall klar for å få med meg de siste høstdagene før snøen kommer. Halsrusket er i ferd med å kapitulere, jeg har ruslet en kort tur på St. Hanshaugen og jeg har preppet ski. Kanskje blir det en lett staketur i Maridalen i morgen og en skitur til helgen. Det beste med å være syk er gleden over igjen å kunne gjøre de tingene man ellers tar for gitt!

Sofautsikt

Nedtur

Jeg følte meg uovervinnelig da jeg klarte å riste av meg en forkjølelse i Ramsau på halvannet døgn sist helg. Jeg tok likevel en ekstra dag uten trening og følte meg i ok slag på elghufsen på tirsdag. Onsdag kveld begynte det imidlertid å murre i halsen igjen og torsdag var det ikke annet å gjøre enn å kapitulere. Forhåpentligvis er det en skikkelig kule med forkjølelse nå som skal gjøre ende på all skranting jeg har vært gjennom siden slutten av september. 

Det blir med andre ord en helg på sofaen. Hadde det ikke gjort så fryktelig vondt med gafler og fiskeben i halsen skulle jeg nesten klart å kose meg...

I hæla på Kowalczyk - på tur med Team 2 United Bakeries

Spise, trene, spise, sove, trene, spise, sove, ni dager til ende i gult og sort på sti, vei, myr, i gresset, i hoppbakke, i utforbakke, på snø, alt med en fantastisk offensiv og morsom gjeng. Det er en boble man har lite lyst til å komme ut av, men så mye vi enn skulle ha ønsket det i disse ni dagene, heltidsutøvere er vi ikke og blåmandagen kom hvor joggesko måtte byttes ut med høye hæler og komfortabelt treningstøy med noe langt mer formelt. Her kommer et forsøk på en oppsummering av en treningsferie som jeg allerede lengter tilbake til og som SKAL gjentas 11.-20. oktober neste år.

Teamet

Vi bar drakta med stolthet og fikk etter hvert ganske mye oppmerksomhet. Om det skyldes at vi etter tur og orden prøvde å henge på ukjente russere, Teichmann og Kowalczyk, eller om det var fordi de lette etter Thomas Alsgaard, Jørgen Brink og Petter Northug blant oss, vites ikke, men vi gjorde så godt vi kunne, svarte på alle spørsmål fra innpåslitne journalister (skiclassics.com) og skrev autografer så krampa tok oss for alle ivrige autografjegere, uansett alder...

Stedet med stor S

Seiser Alm og Sporthotel Sonne var første stopp. Det er et sted som knapt kan beskrives med ord, men som kan oppleves og nytes på alle tenkelige måter, til fots, på sykkel, på rulleski (snart på ski, jeg skal tilbake i januar etter Marcialonga), eller rett og slett bare fra en fluktstol på en terrasse. Topper på nesten 3000m kan nås i løpet av formiddagsøkten og det ligger gourmet-stuber og turisthytter akkurat der du trenger dem for å fylle opp karbolagrene etter hvert som kilometrene tilbakelegges. 

Treningsøktene

Dette ble unnagjort: 3 rulleskiøkter (intervall motbakke, langkjøring motbakke, stakeøkt), topptur, to rolige langkjøringer på beina, ettermiddagstur på sykkel, husmortrim i gresset (hvem sto lengst i planken?), spenstøkt i hoppbakken i Kulm, 3 økter på ski, motbakkeøkt i utforbakken i Schladming - før jeg fikk sår hals og kastet inn håndkleet... Frisk igjen nå!

På snø - endelig

Egentlig skulle vi til Val Senales, men pga mangel på snø havnet vi i Ramsau i stedet. Breen i Ramsau kom som et lite sjokk. Første treningsdag var det en maurtue med dårlig føre, melkesyre over øyenbrynene og snøfokk. Etter hvert ble "drikkestoppene" færre og flyten bedre og solen tittet frem innimellom alle svingene. Ja, for hvilken fantastisk anledning til å øve sving i utforbakke..! Jeg kan rapportere at Kowalczyk fortsatt kjører like dårlig utfor, men der stopper den gode nyheten, for maken til fart på en dame uten staver. Med én stav eller ingen dunket hun forbi menn i sin beste alder MED staver, runde på runde, blid som ei sol! Bjørgen skal nok få konkurranse til vinteren også...

Takk for turen, folkens!

Og en stor takk til United Bakeries for å føre så mange herlige mennesker sammen!

Arrivederci Italia

Team 2's treningssaming i Dolomittene er godt i gang. Vi har ankommet Ramsau etter fire fortryllende dager i eventyrriket Seiser Alm, og jeg må innrømme at det har vært en liten nedtur. Kanskje retter det på seg så snart løypene på Dachsteinbreen er badet i nysnø og sol istedenfor vann og tåke, men det er ikke til å komme unna at vi har forflyttet oss fra en perle som naturlig innbyr til aktivitet til en treningsfabrikk hvor det jages timer og prestasjoner. Dachsteinbreen er en maurtue med hundrevis av skiløpere i kø og det er lett å savne Val Senales, hvor jeg har opplevd å være alene på breen på samme tidspunkt. Og vi har forlatt Italia...

Men for all del, skinner solen i morgen får kanskje pipen en annen lyd? Følg med - mer fra samlingen, treningen som er gjennomført, og ikke minst bilder, kommer så snart teknologien tillater. 

Skiprepp og pakking

Endelig klart for avreise! Høstuken i Alpene er den ferien jeg gleder meg mest til hvert år. Masse frisk luft og bevegelse i spektakulært landskap med masse deilig mat - og i år sammen med en hel gjeng med andre ski- og treningsnerder fra Team 2 United Bakeries. Høydepunktet er skiturene i skarp sol på breen i Val Senales, men i går kom meldingen om at snøforholdene var dårlig og at breen ikke har åpnet ennå. Så i all hast ble del to av samlingen flyttet til Ramsau. Dermed får jeg prøve noe nytt, og det er jo ikke helt dumt, selv om jeg har gledet meg i ett år til å komme tilbake til Val Senales. 

Ukens fridag har i hovedsak blitt tilbrakt ved smørebenken på balkongen. Jeg må innrømme at jeg ikke har mitt mest feminine øyeblikk når rotorbørsten fyres opp, men raske ski skal det bli! I dag klinte jeg til med Skigo HF på treningsskiene - det skal jo føles bra på sesongens første skitur!

En liten løpetur ble det også tid til. Og så stille som det var på Sognsvann... Hvor er alle som har høstferie?

Teknikk, teknikk, teknikk

I går var jeg så heldig å få en rulleskiøkt med Ragnvald Reed. Alle raser fra meg på flatene, så jeg har en stor jobb å gjøre før vinteren. Ragnvald lappet sammen diagonalteknikken min på Milslukersamlingen i fjor så jeg var trygg på at han kunne fikse denne saken også. I øs pøs regnvær gikk vi frem og tilbake på Fornebu til det begynte å ligne noe. Og i dag var jeg mer støl enn vanlig i magemusklene etter en stakeøkt, så det tegner vel at jeg gjorde noe riktig?

Ragnvald holder teknikkurs for Milslukern og skal være med sammen med andre flinke instruktører på Milslukersamlingen 29.11-2.12. Samlingen kan anbefales - den gir mulighet for både god trening og teknikkterping - mye bedre enn mange av de teknikkhelgene som arrangeres hvor det gås frem og tilbake i ett spor fra morgen til kveld.

Gid det var like tørt vær alltid..!

12:38 min/km...

Fredag satte jeg kursen mot Trondheim. I tillegg til å hilse på to små var tanken å friske opp trønderen i meg og å boltre seg i Bymarka. Bymarka er nesten like fin som Nordmarka, eller kanskje like fin, men ikke like stor... De beste skiløperne kommer fra Trøndelag, så en treningshelg i Trondheim må jo bare gjøre godt?

Allerede fredag kjente jeg at noe var i gjære, men fortrengte det og gledet meg vilt til en terskeløkt lørdag morgen. Etter litt oppvarming ved Teisendammen var planen å løpe ca 30 min via Lavollen og Kobberdammen til Skistua rett under terskel, men jeg hadde knapt løpt en km før jeg innså at håndbrekket var på og at jeg i beste fall kunne gjennomføre en rolig løpetur. Ikke en gang kaffen på Dromedar litt etterpå fjernet hodepinen, så planen for helgen ble justert og langturen på sti og i myr søndag ble byttet ut med bedagelig slentring i Bymarka og vaffel på Skistua. Trøsten er at timingen ikke kunne vært bedre - heller tid til høstfarger i Bymarka enn rusk i maskineriet under forrige helgs halvmaraton eller på treningssamling i Dolomittene neste helg. Litt hvile nå...

Tirsdag = Team United Bakeries

For de som ikke har fått det med seg ennå, tirsdag er Team United Bakeries Dag. Summen av en fantastisk god treningsøkt og den skravlingen man rekker med andre skinerder før, mellom og etter dragene gjør dette til ukens høydepunkt. Jeg skal ikke skrive om dette hver tirsdag, men treningen i dag var av den sorten som snur dagen fra helt pyton til en ganske så bra tirsdag. Da Nikolai bestilte gledesekspressen til treningen i dag fikk han haik, men måtte trekke opp stemningen selv. Ett par timer før trening mistet jeg nemlig drømmeboligen i markagrensen på forkjøpsrett etter at jeg endelig trodde den var i boks. Obos er noe herk!

Men før vi var fremme på Bogstad var det nesten glemt, og etter fem beinharde intervaller var humøret der det skal være igjen. I dag var det spesielt mange fra teamet på trening, og det er alltid ekstra koselig. Vi kjørte 5x4 min med ekstra lange minutter på det siste draget slik at vi kom helt til toppen. Bena var fortsatt litt tunge etter halvmaraton, men ikke verre enn at farten ble ganske bra og økta satt som den skulle. Nå flytter vi treningene til Midtstuen, så om du har lyst til å henge på neste uke er det kl 18 fra Bautaen ved parkeringen på Midtstuen ungdomsskole. Neste tirsdag er det dessuten mulig å velge mellom vanlig elghufs intervall eller testløp. Men først rulleski på torsdag. Følg med på Team United Bakeries Team 2

1:35:40

1:35:40! Tre minutter forbedring fra i fjor og ny personlig rekord. Utrolig morsomt å se at løpsformen stadig blir bedre selv om løpeøktene stadig blir færre. Med andre ord er det bare å fortsette å spe på med rulleski, sykkel og annet som er gøy!

I dag hadde jeg bestemt meg for å følge pulsen slavisk, men med et øye på km-tiden. Lå rett på/litt over terskel det meste av tiden, rundt 92 % av makspuls, og synes i grunnen det gikk veldig greit de første 8 km, men lot 1:30 ballongen og André, Jan og Mogens fra Team United Bakeries gå. Etter hvert gikk pulsklokken bananas og jeg hadde bare km-tiden å holde meg til da vi gikk inn i det kjedelige strekket mot Sjursøya. Tapte en del der i fjor og var fast bestemt på å holde fokus. Det hjalp godt å se så mange fra teamet - det eneste gode med denne forferdelig kjedelige delen av løypa. Hans Christian løp vanvittig bra og Tim var et stort smil som vanlig og Kristin og Karianne så veldig friske ut. Men så kom kjipskapen, løypa var lagt om fra ifjor og nå ble vi sendt opp på trafikkmaskinen i sterk motvind (bare å finne seg en rygg) og rundt om kring, att og fram og opp og ned på Grønland, og jeg fikk hold og km-tiden gikk opp. Men nå var det etter hvert ikke langt igjen. 4 km til mål og gel med koffein ble inntatt, fortsatt hold, men bena fungerte bra og entusiastiske heiarop fra Maiken fikk meg til å kvikne litt til. 1 km igjen og jeg tillot meg å se på totaltiden og så at 1:35 var innen rekkevidde. En vond langspurt på den siste kuperte kilometeren og i mål rett før Kim og Jan fra teamet. Noen skalper skal man ha i beltet!

Læring:
Det må konkurreres mer...
Løp inn de raske skoene i god tid før lange løp. I dag måtte jeg kjøre safe med andrevalget.
Det blir aldri så kaldt som du tror. Korte bukser neste gang - med kompresjon.
Tommel opp for drikkebelte, men bland litt tynnere neste gang.
Kanskje man rett og slett skal løpe 10 km neste gang og finne seg en morsommere halvmaraton et annet sted? Løypa er rett og slett for kjedelig - og ikke særlig kjapp..

Men åh så deilig at dette er unnagjort. Nå kan det fokuseres enda mer på barmarkstrening og lange turer i skog og mark. Oppstart i morgen kl 10 med ny monsterøkt til Tryvann!

Ski prepp!

Det er lett å gå i spinn med en hel fridag på hendene når Oslo Halvmaraton på lørdag ikke akkurat krever en heldags i marka som oppladning. Heldigvis kom jeg på at Bull har kampanje på slip og prepp, så da bar det inn i skiskapet (les: klesskapet) for å finne noen gamle kompiser som trenger litt stell. Dermed kunne jeg fylle dagen med en liten ekskursjon til Bull, hvor jeg også fikk hjelp til å rette opp en vindskeiv rulleski. Alt skulle dermed være klappet og klart til sesongens første skitur som finner sted om nøyaktig tre uker. Da er vi midt i Team 2´s treningssamling i Italia og har forflyttet oss fra deilige barmarksdager i Seiser Alm til Val Senales og nydelige skiløyper på bre over 3000 moh. 

  
Enn så lenge får vi klare oss med rulleski, og det ble nok en fantastisk onsdag morgen i Maridalen. Høsten har kommet litt lenger, landslagsjentene går enda litt raskere enn forrige uke og jeg fikk selskap av både Marianne og Milsluker-Roar. Det minner meg om at det snart er Milsluker-samling igjen, dvs 29.11-1.12 på Skei. Anbefales!!

Hold your horses!

Det er seks dager til Oslo Halvmaraton og på tide å justere treningen deretter. Det handler om å samle overskudd - uten at det kompromisses for mye med treningsgrunnlaget for vinteren som kommer. Et ørlite spenningsmoment ligger også i om kneet mitt blir klart for dyst. Det "virker" ca annenhver dag, og i så måte ligger jeg på skjema. 

I dag skulle kneet testes med halvannen time rolig løping. Hovedmålet for økten var å løpe så rolig som mulig. Etter mye trening med gutta og med GPS-klokke som viser km-tid må jeg innrømme at jeg har slurvet med gammel barnelærdom om at rolige økter aldri kan bli rolig nok. I dag klokket jeg inn på United Bakeries etter endt økt med snittpuls på 70 %. Bestått! http://connect.garmin.com/activity/223362691

Monsterøkt i høstsol

Det var eksperimentet med en fridag i uken som inspirerte meg til å starte bloggen. Kanskje kan det inspirere andre til å utfordre rammene i egen hverdag samtidig som bloggingen stimulerer meg til å få mer ut av denne ekstra dagen og ikke ta den for gitt. Men med ski og trening på hjernen blir det lett fokus også når Mac´en dras frem - og det skjer jo litt mellom disse fridagene også. 

I går hadde Kristin og jeg avtalt å stake på rulleski fra Bogstad til Tryvann. Jeg er elendig til å stake og like elendig til å trene på det jeg er elendig på. Men alt er lettere når man er to, og det var ikke så tungt å stake opp disse bakkene som jeg hadde forventet. Faktisk var det ganske gøy og veldig sosialt og hyggelig siden vi hadde valgt å ta bakken i intervaller og dermed fikk god mulighet til jenteprat mellom dragene. Trening er den nye kaféen!

Kristin og jeg har blitt kjent på Team 2-treningene til Team United Bakeries. Kristin er en av de tøffeste jeg kjenner og en enorm inspirasjon. På mang en Team 2 trening har hun vært sist på intervallene, og i begynnelsen veldig langt bak. Men likevel kommer hun hver eneste gang og er den første til å melde seg på andre TUB-aktiviteter og så og si alt som finnes av konkurranser, kaster seg ut i triathlon og rulleskirenn uten redsel for å dumme seg ut, men med håp om å bidra til å senke terskelen for andre jenter til å delta. Sånt blir det fremgang av - og i går var aldri stavtakene hennes langt unna mine... 

Vinterens rennplan

Etter å ha dratt en sliten kropp rundt i Maridalen på rulleski ett par timer, svært så rolig ispedd noen brutale styrkestakedrag, var det bare å glede seg til en halvtime på benken med massasje av den like brutale sorten. Vidar viser ingen nåde selv om bena mine er både gule og blå (godt sesongen for kort-kort er over) etter litt for ivrig (eller klønete) sykling - og godt er det, for gårdagens elghufs med Team 2 satt godt i. Etter å ha blitt irettesatt for uklart mål på Oslo Halvmaraton dro jeg til Strand for å få orden på sesongens rennplan med tilhørende målsettinger. 

Og her er den - all moroa på ski 2012/2013

(8.12 Åpningsrenn Beitostølen) 
30.12 Romjulsrennet, Sjusjøen 
20.1 Vestergyllen** - Eliteseeding Birken
27.1 Marcialonga* - 4:35
9.2 Holmenkollen Skimaraton*** - Topp 3 i klassen/eliteseeding Birken
23.2 Jo Gjenderennet 
16.3 Birkebeinerrennet*** - 3:40/topp 10 i klassen
13.4 Haukelirennet** - Topp 10 totalt
20.4 Skarverennet*** - Topp 3 i klassen

Jo flere stjerner, jo høyere prioritet - og målene relativt hårete... Måtte vinteren bare komme!

Og Oslo Halvmaraton? 1:36

En ekstra dag

Et innfall på vei hjem fra jobb i solen kombinert med en fleksibel arbeidsgiver og andre heldige faktorer, og vips, så er jeg den griseheldige innehaver av EN HEL DAG EKSTRA fri i uken i et raust halvår! Jeg kjenner vel ingen som er mindre i tidsklemma enn meg, så perler for svin, vil vel mange si, eller - er det for at du skal trene mer? Niks, jeg har tid nok til å trene, men så stas det skal bli å være ute mange timer midt på dagen midt i uka.
Det er rart med det, en lang sykkeltur i marka på onsdag er noe annet enn på søndag, og en svipptur til Tromsø for å gå på Tromsdalstinden er en morsom ekskursjon, eller kjøre til Skei og sykle Peer Gynt-veien og spise middag hos bestemor, stikke til København på dagstur. Men det jeg gleder meg aller mest til er skitur i dagslys i desember og at det er fredag på tirsdag og helg to ganger i uka. Eller som noen sa: du øker jo fridagene dine med 50 %. Hvilken herlig måte å se det på - redusere arbeidstiden med 20 % og få 50 %!
Gleder meg!