What´s up?!

Jeg tror mitt forrige innlegg handlet om hvordan jeg skulle ta "saken" (dvs evinnelige muskelspenninger i rygg og nakke som fant nye høyder etter fallet i vinter) i egne hender ved regelmessig og fornuftig bevegelighetstrening i form av yoga, det såkalte "september-prosjektet". Guess what? Det var for sent. "Saken" eskalerte og plutselig var ikke en hvil på ettermiddagen nok til å holde båten flytende, hodet sto i brann og jeg ble sykemeldt igjen. (Ergo ingen bloggpost siden skjermarbeid er fy-fy). Ting ble ikke bedre av at jeg reagerte voldsomt på en NSAIDS-kur jeg ble gitt for å dempe betennelsene i nakken og knapt tok opp næring på 10 dager. Grave seg ned?

Trening er det som holder meg gående, og med noen unntak kom jeg meg ut på rolige turer nesten hver dag og etter hvert kunne jeg også øke intensiteten på løpeøkter igjen. Styrketrening må gjøres med omhu, og staking på rulleski har også bydd på utfordringer, men glimtvis har jeg hatt økter som tyder på at grunnformen er bedre enn noensinne, og da kan man jo lure på hvordan det er mulig når man har gjort seg fortjent tittelen Queen of Disruption? Selv nå, etter en uke på sidelinjen med forkjølelse, kjenner jeg meg sterk og gleder meg til skisesongen. Snøen kan bare ikke komme raskt nok! Heldigvis fikk jeg nyte den i bøtter og spann i Val Senales. Og siden skjermkvoten min er brukt opp for i dag går vi like gjerne over til bilder. Like greit, for disse opplevelsene kan knapt beskrives med ord!

Første økt - benstrekk i kram snø & julestemning

Andre økt - Marthe på breen på ca 2900moh

Tredje økt - rolig joggings i Naturno

Tredje skiøkt på breen - solen hadde kommet for å bli.

Kan vi bare bli her?

Flagget til topps!

Kontorlandskapet

Fra turens lengste økt - rundt Lago Vernago

Justyna gleder seg til Birken!

Fotopauser funker bra for å holde pulsen nede.

Ukas partner in crime

30 days yoga challenge

Hodepine og kvalme har vært en del av hverdagen i større eller mindre grad siden fallet i romjulen. Muligens henger det sammen med at rygg og nakke fortsatt ikke er skrudd helt på plass. Behandlinger 1-2 ganger i uken hjelper heller ikke, så nå er det på tide å teste ut andre metoder, og da tenker jeg selvfølgelig på yoga. Yoga er alltid svaret mitt når andre har problemer med bevegelighet, hodepine el.l., men for min egen del er dørstokkmila uendelig lang. Kanskje henger det sammen med at jeg praktiserte det halvannen time daglig i flere år og hadde en mobilitet jeg ikke er i nærheten av å matche lenger? Uansett, jeg har trua - og har annonsert et 30 dagers yoga-prosjekt for naprapaten min og nå dere - for å se om det faktisk virker så godt som jeg tror det gjør. Jeg har ikke ambisjoner om fulle ashtanga-økter, som før i tiden, men minimum 20 minutter daglig.

Dagens økt besto av en 30 minutters ashtanga sekvens. Status er at jeg knapt kommer opp i bro, og kan holde den i kun 3(!) pust. Bro som var trumfkortet mitt i yoga og den ene øvelsen jeg mestret allerede som nybegynner og som jeg kunne innta fra stående! Høyre skulder bare nekter å holde meg oppe. Ok, så det var status på dag 1. At bevegeligheten i skulderen kommer til å bli bedre på 30 dager, kan jeg garantere. Men får det også effekt på hodepinen og uvelheten? Vel, vent og se!

What´s next?

De siste par ukene før AXTRI begynte jeg allerede å glede meg til å trene normalt igjen, dvs mindre sykkel, enda mindre svømming, mer løping og enda mer rulleski, og om mindre enn 8 uker, sesongens første skisamling.

Men først må kroppen bygges opp igjen. Den første uken var jeg så trøtt og så sulten at aktiviteten begrenset seg selv. Etter en hel dag i bil på onsdag begynte det imidlertid å klø i kroppen og jeg har hatt daglige korte og rolige økter. Nå våkner jeg av meg selv før vekkeklokken, og det er et godt tegn på at kroppen begynner å finne seg selv igjen. Jeg skal likevel ta det rolig noen dager til. Akkurat nå gleder jeg meg mest til å trene igjen, men noen konkurranser og testløp skal jeg prøve å få med meg:

5. sept. Olaf Skoglunds Minneløp, 30 km

15. sept. SKIGO-testløp

20. sept. SKIGO-rullen

26. sept. Oslos Bratteste

10. okt. Ivar Formos Minneløp

Fra testløping av traseen til Ivar Formo´s Minneløp.

Vinterens hovedmål er blinket ut, og blir så kjedelig som klassikerne

13. feb. Holmenkollmarsjen, 54 km

19. mars Birkebeinerrennet

I tillegg skal jeg gå Haukelirennet og Skarverennet, og sikkert noen seedingrenn + muligens La Sgambeda, om noen vil være med på en førjulshelg i nydelige Livigno?

Og enda lenger frem? Ja, for nå har jeg hatt mer enn god nok tid til å planlegge. Neste sommer skal stå fjelløpenes tegn og jeg håper å få med meg cross-distansen under Mont Blanc Marathon og Swiss Alpine Marathon. Og kanskje AXTRI, om det ikke blir for tett på :-)

AXTRI - Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon

Jeg har forsøkt å gå under radaren med påmeldingen og forberedelsene til årets stunt, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. Å bli kastet på dypt vann for å lære å svømme har sjelden hatt mer direkte betydning. Men det er utrolig hva de rette menneskene kan klare å overbevise deg om at du kan få til, i hvert fall en liten stund, til du begynner å tvile igjen. I slutten av mai hoppet jeg i det, og skulle transformere meg selv til en svømmer på tre måneder.

Selv om jeg har latt være å flagge prosjektet har det på langt nær vært en hemmelighet, og de fleste som kjenner meg skjønner at Strava-feed´en ikke fylles med svømmeøkter for moro skyld. Det har vært utrolig stas med alt engasjement det har skapt og ikke minst all oppbacking jeg har fått på alle kanter. Ingen nevnt, ingen glemt, selv om det er fristende å nevne navn slik at dere skjønner hvor takknemlig jeg er.

Så var vi her.

Lykkelig uvitende

Svømmingen min begrenser seg til å bade, men bare når det er ytterst nødvendig for avkjøling. Moren min har vannskrekk og faren min ble min store helt fordi han kunne svømme under en robåt og dukke opp igjen på andre siden. Alle som så meg i går kan konstatere at jeg fortsatt bare bader, men jeg har forsert til iskaldt vann. Men det ambisiøse delmålet var å fullføre, og det gjorde jeg. I tillegg overvant jegmeg selv alle de 99 gangene jeg vurderte å krabbe opp i kajakken til den tålmodige padleren fra arrangøren som fulgte meg hele veien.

Fotograf og support, Aud, hadde god tid i T! og rakk å ta bilde av den "skyldige". Gunnar skjønner vel endelig at jeg ikke underdriver mine ferdigheter?

Endelig!

Jeg er heller ikke spesielt glad i å sykle, selv om jeg har syklet Korsika rundt alene med stor oppakning. Sykkel for meg er tur og naturopplevelser. AXTRI har mer enn nok av natur å by på og sykkeltraseen er heldigvis bratt nok til å tilsløre manglende sykkelform, vel å merke så lenge det går oppover, og ikke ned.

Stegastein, halvveis på første klatring.

Med andre ord, jeg meldte meg på AXTRI for å få løpe OPP Aurlandsdalen.

Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at nettopp det kunne bli en utfordring. Det er nemlig ikke gitt at man rekker sperrefristen etter sykkel om man skal ta seg tid til å bli lokalkjendis ved å komme desidert sist opp av vannet etter svømmingen med antakelig tidenes dårligste splittid på AXTRI´s svømmedel. Enda vanskeligere blir det med kraftig motvind på alle kritiske steder og en blære som ikke er trent for konkurranser over fire timer. Jeg rakk sperrefristen med 2 minutters margin. Delmål to var nådd.

Klar for Aurlandsdalen - som siste deltaker innen sperrefristen.

Nå kunne endelig moroa begynne! Nyte skulle jeg nå, dvs fullføre. Jeg fant imidlertid ut at jeg måtte sette meg nok et delmål for å holde fokus og gikk for å kommen innenfor topp 10 av jentene på løpsdelen. Først måtte jeg bare ta en liten snartur bak en høyballe siden innspurten på sykkel ikke tillot slike utskeielser. Så begynte jakten. Siden jeg overraskende raskt tok igjen 2-3 deltakere la vi til et nytt delmål. "Vi" var Martin, min lokale support fra Sogndal, og jeg. Martin fikk i oppgave å telle siden jeg gikk i surr med tellingen på sykkel allerede etter å ha passert to stykker. Allerede etter drøye 40 minutter hadde vi ti, og vi høynet til 20. Det var imidlertid store luker og det gikk lang tid før vi tok igjen flere, og jeg rakk å bli svimmel, kvalm, snuble og fantasere om salt, mens Martin trippet bak meg og fortalte historier om alle stedene vi passerte, sammenlignet meg med den nye bilen min - med vakker sogndalsdialekt selvfølgelig, samtidig som han maste om at jeg skulle ta til meg næring og kommanderte meg inn til venstre hver gang vi kom til luftige partier. 

På Sinjarheim fikk jeg salt og morrpølse og fikk fylt opp flaskene mine. Pølsa måtte spyttes ut med en gang, men saltet funket og etter hvert fikk vi nye deltakere i syne og rundet 20 i god tid før mål. Da så jeg på klokken og skjønte at tiden kunne bli god, langt under de tre timene jeg hadde anslått, og kom endelig i race-mode samtidig som trangen til å legge seg i fosterstilling ble stadig mer påtrengende. Rett før mål øynet Martin enda en deltaker og pisket meg avgårde. Endelig fosterstilling - med 2:41 og fjerde beste løpetid blant jentene.

Kan jeg få legge meg nå?

Om jeg gjør det igjen? 

Seiser Alm - ancora

Jeg er på plass i Seiser Alm igjen. Da samlingen vi skulle ha her fra 31. juli ble avlyst hadde jeg allerede invitert min søster og røverungene hennes hit dagene i forkant. Heldigvis, for da ble det Seiser Alm-tur på meg i sommer likevel. Det hender man lurer på om det er verdt den lange reiseveien, men med en gang man er fremme er de tankene borte. Seiser Alm er så fredelig og vakkert at det grenser til klisjé. Det er Esten Sæther´s supersmosjonisters og toppidrettsutøvernes treningsmekka, samtidig som det er barnevennlig, romantisk og lett tilgjengelig også for folk med lavere O2-opptak. Det er så korte avstander mellom rifugio´ene at man kan løpe uten drikkebelte om man vil det, spise lunsj og ta kaffepauser underveis. På min favorittrunde er nylig Rifugio Alpe di Tires renovert og det er helt fantastisk å komme inn der og nyte utsikten mens man tar en espresso på styrten før man løper videre. 

Dette er favorittrunden, som jeg løp i går: Fra Hotel Steger Dellai via Panorama til Denti Rossi. Derfra via Rifugio Alpe di Tires til Rifugio Bolzano ytterst på Schillar-platået. Kaiserschmarrn på Schillar før retur via Saltnerschwaige og Panorama tilbake til Steger Dellai. Her er det 360 graders utsikt så og si hele turen, og selv om man har fotografert det samme mange ganger før, kameraet må frem hele tiden!

På vei opp til Denti Rossi - de røde tennene

På platået får du selskap av urkua.

Well, hi there!

Monte Petz - 2563moh

Idyll, intet mindre.

Birkebeinerløpet - fra sidelinjen

Min deltakelse i Birkebeinerløpet i år gikk fra "skal" til "skal ikke" til "skal" til "skal ikke" i takt med knærnes humørsvingninger. Uansett hvor inderlig gjerne jeg skulle løpt var alternativet - å henge i målområdet med min niese - vel så inspirerende og morsomt. I år hadde jeg nemlig fått en venninne og søsteren min til å ta utfordringen. Begge hadde løpet som gulrot, eller trussel, om du vil, for å få gjennomført et minimum av treningsøkter i en ellers travel hverdag hvor dørstokkmila alltid er både lang og høy. Og det er jo nettopp dette Birken-arrangementene lever av. Ikke oss til tider selvhøytidelige super-mosjonister som konkurrerer så snart vi får muligheten og legger opp livet mer eller mindre etter treningen, men de som trenger et lite spark i rumpa for å komme seg ut og få trent nok til å gjennomføre en slik konkurranse og dermed forbedre helsen med noen hakk, og kanskje etter hvert trene for små forbedringer fra år til år. 

Neste år går vi alle for ny pers!

Puls på programmet!

Forbudet mot høy puls er opphevet og det er på tide å legge noen morsomme planer! Bortsett fra deltakelse i noen testløp og motbakkeløpskarusellen i Maridalen har jeg konkurrert veldig lite i barmarkssesongen de siste årene. Ikke at ting skal bli så veldig annerledes i år, men med en skisesong på sidelinjen er det vanskelig å vente helt til neste vinter før man setter seg mål igjen. I fjor la jeg for moro skyld inn en skikkelig utfordring med et ekstremt motbakkeløp i Zermatt som start på sommerferien og fikk en smak av ultraløp- og "Skyrunning"-miljøet i mellom-Europa. Lave skuldre og spektakulær natur er hovedingrediensene og frister lett til gjentakelse, derfor har jeg sett etter nye utfordringer i samme bane og plukket meg ut disse herlighetene for 2015:

1. Viking Challenge - et motbakkeløp med 1600 høydemeter fordelt på 11 km fra Rjukan til Gaustatoppen. Løpet finner sted 20. juni 2015.
2. Hardangervidda Marathon - 42 195 meter med annerledes løping. Høyfjellsti, elvekrysninger og løping i trange daler i Eidfjord 5. september 2015.
3. Drei Zinnen Lauf - 17,5 km og 1350 høydemeter i de fantastiske Dolomittene, dersom bena er villige, bare en uke etter Hardangervidda Marathon, 12. september 2015.

Apropos testløp - årets første SKIGO-testløp finner sted 12. mai i Korken kl 19. Vel møtt!

Sesongslutt

Long time no see? Sesongen startet med knall og fall og sykemelding, treningsforbud, PC-forbud og generelt forbud mot alt man vanligvis tar seg til. Så ble det gradvis, veldig gradvis må sies, bedring og jeg stakk til Seiser Alm:

Etter syv dager med to økter om dagen, masse sol og deilig mat ble jeg faktisk så bra at jeg stilte til start på Holmenkollmarsjen, kort distanse. Klasseseier ble det også!

To glade klassevinnere, hentesveis og en pose med brød (foto: Eirik Myhr Nossum).

Så kom hodepinen igjen, og igjen og igjen og igjen. Skiturer som dette ble "fristed", men hjemme igjen dunket det på som før.

Feiret kjøp av hyttetomt med en sving i Trolløypa

Med hodet under armen ba jeg til slutt om MR og jammen var det ikke synlig skade i vevet i hjernen, så nå er det tilbake til start. De neste 6 ukene er all trening over sone 1 bannlyst (både Haukelirennet og Skarverennet må gås i trimklassen), bannlyst er også tv (takk og lov at VM er over!) og PC-bruken skal begrenses (derfor mer bilder enn tekst for å fylle dette innlegget). 

Det var den sesongen. Hva nå?