Oslo Maraton - ikke denne gangen, nei.

Siste hinder på veien mot ny pers i Oslo halvmaraton var fem dager barnepass med snørr og øyekatarr på lasset. I fjor fikk det meg ned i knestående, og der ble jeg egentlig til snøen kom, men denne gangen ser det ut som jeg har kommet fra det med helsa i behold (bank i bordet, for kveldens våte & kalde testløp kan vel kjapt endre den saken). 

Istedet har jeg blitt fintet ut av en klassisk feil i min geniale halvmaratonplan: For rask overgang til mye løping på plant underlag, og vips så ble jeg innhentet av mine gamle langdistanseknær. Best å komme seg inn i skogen igjen! Jeg håper fortsatt jeg kan få kontroll på uhumsket, men da passer det dårlig med en drøy halvannen time på asfalt med 90% av makspuls. Istedet blir det mer rulleski, løping på sti og masse tøying og tid på rulla, foam rulle, that is. Vondt, skrekkelig vondt, men effektivt.

Hadde ikke kveldens SKIGO-Testløp gitt ny pers skulle jeg sutret litt mer over å la Oslo Maraton gå, men nå føles det viktigere å skåne knærne og beholde god treningsform og sette seg nye mål. Det skulle tatt seg ut om jeg ble stående på rulleski og pigge resten av høsten...