Jovisst skulle jeg ønske jeg kunne formidlet de postkort-vakre bildene som fløy forbi i løypa mellom Raufoss og Gjøvik under Madshus Skimarathon og det eventyraktige lyset og de nesten uvirkelig vakre nedsnødde juletrærne vi gled forbi i Hafjell Skimarathon. Enda mer skulle jeg ønske at jeg kunne latt dere ta del i det ubeskrivelige after-race-rushet av endorfiner som endevendte kroppen min etter det samme Madshus Skimarathon og miksen av utmattelse, lykke og lettelse - som gjorde seg gjeldende etter at jeg på en tilsynelatende tung dag klarte nok et godt resultat på Hafjell uten at kroppen (eller hodet) pushet meg tilbake til heiagjengen.
Det handler om personlig mestring. En syvendeplass eller en fjerdeplass i turrenn - begge er helt relative resultater i forhold til hvem av alle de enormt godt trente super-mosjonistene og proffene som stiller til start - og totalt uvesentlig i den store sammenhengen.
Og det handler om menneskene og relasjonene. Og derfor ble det likevel et blogginnlegg. Det handler om balansen mellom vennskap, utvikling og konkurranse, om det å gjøre hverandre gode, unne hverandre resultater, gi støtte i motgang, men ikke minst å gledes i medgang. Og når jeg som vanlig faller litt ut av fokus i midtre del av turrenn, gikk tankene både under Madshus og Hafjell Skimarathon til de som har vært med på veien. Takknemlighet og stolthet. Etter å ha stått på sidelinjen og heiet i mer enn et år gledet jeg meg til å få high five, få ros og få være fornøyd med egen prestasjon sammen med noen som bryr seg. Jenter som deler, som applauderer, men som er nådeløse konkurrenter når startskuddet går, eller på trening, for den saks skyld, når det skal kjøres hardt. Jenter som vet at best blir man når de rundt seg blir bedre. Og om man ikke blir aller, aller best, så har man det i alle fall morsomt på veien. Og det er tross alt på veien vi tilbringer det meste av tiden.
