I år valgte jeg den korte distansen i Holmenkollmarsjen. I det hele tatt skulle dette være en sesong med fokus på litt kortere renn og overskudd, en plan jeg la i god tid før skadetrøbbelet gjorde sitt inntog i september, men som jo dermed passer enda bedre. Jeg følte meg bra i dagene frem til rennet, mange rolige økter i Seiser Alm hadde gitt overskudd og grep om teknikken, og bena viste seg så pigge som de ikke hadde vært siden vårsnøen på de siste hardøktene. Ambisjonene var dermed høye, jeg gikk for klasseseier og topp tre totalt.
Allerede i første bakke, som er 5 km lang i 23 km-versjonen av marsjen, skjønte jeg at det først og fremst kom til å handle om å komme seg til mål. Jeg hadde blitt fortalt at det ville bli tørrere snø, og dermed bedre feste, rett oppe i bakken, men det skulle ta hele den fine bakken som jeg hadde gledet meg til før jeg kunne få litt fart på skiene. I det lettere terrenget på toppen tok jeg igjen noen av jentene som løp fra meg i bakken. En av dem lot seg heldigvis invitere til kamp slik at arbeidsmoralen fikk et lite løft og resultatet til slutt ikke alt for ille.
Siden egen prestasjon ikke ble til å skryte av denne gangen får vi heller spandere noen linjer på Skiforeningen. Føret kunne de selvfølgelig gjøre lite med, resten hadde de desto bedre kontroll på, alt fra den fantastisk koselige og lune stemningen på start til drikkestasjonene og after-race-servicen i Holmenkollen. De hadde til og med lurt frem sola disse små timene vi koste oss i marka. Neste år har jeg sikkert glemt alle glipptakene og stiller på start igjen!
OBIK er gøy! OBIK er 10 km i VM-løypene i Holmenkollen med tilnærmet makspuls i en drøy halvtime, hver onsdag gjennom vinteren. Noen kaller det "nær-døden-opplevelse", det er ikke så langt fra sannheten, men like fullt er det et enormt endorfinkick, sikkert som banken!
 |
| Rehab i Seiser Alm. |
Etter en januar med mer tid på benken og i slynger hos fysioterapeuter, mange, men korte og rolige skiøkter var det endelig tid for OBIK-sesongstart for meg i går. Jeg var tidlig ute og fikk hjelp av Bull til å legge klister og la ut på en testrunde. I den løse kunstsnøen i Kollen er det en sjelden forunt å ha godt feste, men jeg slo meg til ro med ganske godt feste og bekymret meg egentlig mer for utforkjøringene. De aller fleste skiturene i år har foregått i slakt fjellterreng, så det har blitt lite trening på høy fart i styresnø.
Starten gikk og pulsen kom opp i 170 (makspulsen min er ca 183) i løpet av 48 sekunder. OBIK er et jag, opp en bakke, ned en bakke, opp igjen, og ned igjen, og sånn holder vi på. Jeg fikk stort sett gått skikkelig på i bakkene, men utfor var jeg mer pinglete enn vanlig. Skjerpings! Opp Midtstubakken på andre runden ante jeg en antydning til sprekk, på rundens høyeste punkt begynte jeg å bli såpass fornøyd at jeg måtte jobbe ekstra med motivasjonen. Opp Hellnerbakken holdt jeg farten til ett par av gutta, mens en annen fyr ropte løype og ilsint tråkket på skiene mine da jeg ikke flyttet meg (ærlig talt, "løype" på OBIK???) og i mål var jeg på 37:15, med klasseseier og 9. plass totalt. En kjapp titt på lista viser at formen er omtrent som i fjor, kanskje bittelitt dårligere, men det kan jo raskt endre seg når hardøktene og konkurransene blir flere. Neste startskudd går i Sørkedalen på lørdag.
