Marcialonga - Queen of the Hill

XC-ranking la lista høyt og seedet meg inn til en tid på 4:07 på Marcialonga basert på mine siste resultater (XC ranking). Målet mitt var opprinnelig 4:35, men det er lett å bli overoptimistisk når autoritær matematikk prater, og dermed var jeg på ingen måte fornøyd da jeg gled over mål og kunne konstatere at jeg var et hav bak egne nykokte ambisjoner med 4:42.

Lillesøster fikk med seg målgangen.

Jeg kjente ganske tidlig at det ble en vanskelig dag på jobben. Kroppen var ikke tung, men jeg savnet punch i stakingen og mistet litt motet i første halvdel av løypa. Mistet også tid på vei til Canazei fordi drikkeslangen frøs og jeg måtte stoppe og pakke alle gel'ene og winforce-barene over i de plutselig så praktiske lommene på den nye Skigo-dressen min - som virkelig reddet næringsinntaket for dagen. Ved Predazzo, etter ca 45 km, fikk jeg heng på en jente fra NPRO og tok meg skikkelig sammen. Jeg hadde ikke kommet meg så raskt ned til Molina uten hennes hjelp. Rett før Molina fikk jeg opp dampen og stakk fra, og i bakken opp til Cavalese gikk det riktig så fort. 19. beste jente overall i bakken - i svært godt selskap - var det store høydepunktet som vel alle rundt meg i Val di Fiemme de siste dagene har fått med seg. Men det er viktig å finne noe å glede seg over. 16. plass i rennet i klassen og 45. plass totalt er også ok, men det er bare å innse at stakingen fortsatt ikke sitter som den skal.

Førsteøkta på Seiser Alm i dag. Det kan ikke bli bedre!

Nå venter tre dager med deilige skiturer i Seiser Alm, før det blir gjensyn med Tour de Ski løypa fra Cortina til Dobbiaco i skøyterennet CortinaDobbiaco på lørdag.

Andreøkta...

Friskmeldt

I dag våknet jeg endelig uten vond hals, just in time for OBIK og en gjennomkjøring før Marcialonga. Jeg var utrolig spent på hvordan kroppen skulle fungere etter så mye rusk i maskineriet og ikke minst med et hode som begynte å jobbe mot meg. Vidar fikk hodet på plass tidligere i dag, og jammen ble ikke også kroppen med på moroa i Kollen i kveld. YES! Klar for Marcialonga!

Resultater fra i kveld.

Nye deilige dunjakker fra SKIGO

Alltid god stemning i SKIGO-teltet

Flytsonen avlyst

Jeg må innrømme at akkurat denne gangen så jeg ikke forkjølelsen komme. Tvert i mot var jeg full av overskudd etter god flyt og nok av hviledager og gledet meg vilt til Vestergyllen i helgen. Uansett, det er lite å gjøre med det nå annet enn å ta konsekvensen og sørge for å minimere skaden på sikt mest mulig, dvs Vestergyllen er avlyst for mitt vedkommende. Årets første store nedtur siden det er et av få seedingrenn som har bakker nok til at jeg kunne håpet på en hederlig pulje i Birken.

Etter fire dager uten trening håper jeg imidlertid på en aldri så liten skitur i morgen, og en lengre en på søndag, så kommer jeg kanskje ajour igjen før Marcialonga neste helg.

For de av dere som er så heldige og kan stille på start på søndag, smøretips her:  

38 nydelige km

Pellestova - Ytre Reina - Nysætra - Midtfjellet - Sjusjøen - Appelsinhaugen - Pellestova, start i strålende solskinn, avslutning i mørket med blåfrosne tær, fingre og stuss. Spikerfeste og god gli med Skigo HF fiolett, deilig å bytte ut klisteret fra onsdagens OBIK. Hadde det ikke vært så bitende kaldt skulle jeg tatt flere bilder fra sesongens kanskje vakreste skitur!

OBIK SKIGOkarusellen

Jeg hadde gledet meg vilt til sesongens første OBIK-SKIGO karusellrenn i Holmenkollen, men da jeg spant rundt i sukkersnøen på onsdag hadde jeg vanskelig for å huske hva som var så gøy med OBIK. Løypene i Holmenkollen er beintøffe og det er en mental utfordring å være på hugget i tre runder. Dessuten er nesten hver utforkjøring skrekk og gru, og jammen snurret jeg ikke rundt på ratata igjen. Kom meg raskt på bena, og prøvde så godt jeg kunne å få fart i motbakkene med de 10 cm for lange stavene som jeg klarte å ta i stedet for mine egne før start.

Men når man får ruslet en ekstra runde og får ut syra mens man treffer mange kjente og opplever den fantastiske stemningen Kollen har å by på,  så husker man jo hvorfor dette er så gøy. Om man glemmer det igjen, er det bare å ta en titt på SKIGO dokumentasjon av kvelden:

Og resultatlisten var bra, klasseseier er gøy!

Etter OBIK gikk jeg imidlertid rett i kjelleren. Jeg var så sliten at jeg knapt fikk sove, og torsdagens styrkeøkt måtte vike for store doser av te og annet heksbrygg for å styrke immunforsvaret. Først i kveld var jeg klar for å røre meg litt igjen. Fredag kveld er det ikke akkurat trengsel på treningssentrene:

Helt alene på Magnat Center

Bilder fra Alpe Cermis

Fikk nettopp tilsendt noen bilder fra Monsterbakken. Veldig fornøyd med den nye SKIGO drakten :-)

Centro Fondo

Dolomittene er mitt mekka. Jeg elsker norske fjell, men i de italienske alper skinner solen hele tiden, løypene holder høy standard, maten er fantastisk og Petter kan gå i kort-kort i januar!

Før den lange veien hjem i dag rakk jeg en rolig morgenøkt i snille løyper som ikke kalte på melkesyre på Passo Lavaze. Jeg rakk akkurat å se solen komme over fjelltoppene slik at platået, som vel ligger på ca 1800moh, ble badet i sol, før jeg måtte sette kursen hjemover. Sees om snaue tre uker!

Monsterbakken - check!

To ganger i natt våknet jeg av forskjellige drømmer hvor jeg misset starten i renn. Stressa? Nei, men jeg burde kanskje tatt det som et tegn. Da jeg skulle kjøre til stadion i dag tidlig fant jeg nemlig aldri riktig avkjøring til Lago di Tesero, hvor starten på publikumsrennet i Tour de Ski, Rampa con i campioni, skulle gå. Etter hvert måtte jeg snu og kjøre tilbake til hotellet og ta gang- og sykkelveien hvor jeg spaserte til stadion i går (takk og lov at vi er i Italia og ikke i Tyskland...). Siden jeg kom "bakveien" til stadion var det ingen av vaktene som viste hvor jeg skulle parkere, helt til de (mis)forsto at jeg var en av deltakerne, og ba meg parkere sammen med de andre deltakerne (les landslagene) rett ved stadion. Dermed hentet jeg inn litt tid igjen, og kom meg til start ca 40 min før det hele skulle begynne. 

Jeg rakk litt oppvarming og fikk kjenne på både oppoverbakkene (syre i første bakke...) og utforkjøringene (gikk rett på stussen, igjen!) på stadion. Da jeg hadde fått på meg skiene og sto klar til start var det en vennlig italiener som gjorde meg oppmerksom på at jeg manglet tidtakerbrikke. Ai, ai, skulle jeg likevel ikke rekke starten? Det ordnet seg heldigvis og jeg kom meg av gårde sammen med Alsgaard, Ulvang og Neumanova da startskuddet gikk. Det ble kaos a la Marcialonga de første par kilometerne, staver og ski over alt og sperringer a la Hellner, Halfvarsson og Jönsson, men etter hvert fant jeg "riktig" rygg og en god flyt. Så kom bakken og morroa. Utrolig gøy å gå når man plukker plasseringer hele veien og publikum har tatt seg bryet med å bruke startlista slik at de kan heie på deg med navn! Jeg brukte gps-klokke slik at jeg hele tiden visste hvor langt det var igjen, og telte hengene, dvs partiene hvor stigningen var på 26-28 % og det knapt var mulig å gli på skiene. Jeg visste lite hva jeg gikk til og hadde et lite mål om å komme under én time. Klokket inn på 51:26 og 8. plass blant jentene og best av de norske (langrenn.com).

I mål sto Isklar-Rune klar med fotoapparatet:

Alsgaard tok Rampa og slo både meg og Johaug (langrenn.com/foto: Rune Halvorsen)

De kalde fakta: http://connect.garmin.com/activity/258922877 Gjennomsnittspuls: 91 % av maks, hvilket er ziemlich genau am terskel!

Godt å sette seg i solen og se på Therese og de andre norske jentenes fantastiske klatreetapper!

For en annerledes opplevelse, velg Rampa con i Campioni fremfor (eller i tillegg til) Marcialonga neste år!

Bella Italia

Det nærmer seg Rampa i monsterbakken, og jeg prøver å samle litt overskudd. Det er imidlertid vanskelig å holde igjen når man har treningsløyper med world cup-standard tilgjengelig og solen skinner over Dolomittene. Før Tour de Ski-etappene i Dobbiaco idag skøytet jeg en drøy halvtime i traseen fra mennenes 35 km. Det var deilig å røre på seg, men jeg kjenner at bena er litt tunge etter langturen i går. Det har ikke blitt så mye skøyting i år, så skøyteøktene "biter" mer enn tilsvarende i klassisk. Det løsnet imidlertid på slutten av økta, så hvis jeg bare klarer å holde meg i skinnet i morgen...

Heidi og Therese

Astrid

Jeg fikk selvfølgelig med meg Tour de Ski-etappene i dag også. Heldigvis var det korte løp, det er heftig å se disse korte distansene live, men det er nesten mer spennende på TV. Så snart Petter hadde trygget Tour-ledelsen løp jeg i bilen. Planen var å rekke noen gode doser av Dolomittene i ettermiddagssolen på vei til Val di Fiemme. Jeg tok en vei jeg ikke har kjørt før, og belønningen lot ikke vente på seg. Bella Italia!

Tour de Ski

Det er nytt år og tid for å oppfylle noen drømmer! Mange ganger har jeg sett dagens etappe i Tour de Ski fra Cortina til Dobbiaco på tv og hver gang har jeg sagt at jeg må dra ned og gå den fantastiske traseen. I år meldte jeg meg derfor på rennet Cortina-Dobbiaco, som ganske beleielig går helgen etter Marcialonga. I tillegg klarte jeg på impuls å melde meg på "the final climb" opp Alpe Cermis i Tour de Ski, og dermed åpnet det seg enda en mulighet til å gå denne spektakulære løypa. 

I dag sto jeg dermed klar på bussholdeplassen i Dobbiaco for å fraktes over til Cortina kl 8. Bussjåføren slapp meg av på skistadion rett utenfor Cortina, og der var jeg ganske så alene. Jeg var litt redd for at traseen skulle være stengt for "vanlige" skiløpere, og nærmest snek meg ut i løypa, men straks var jeg i godt driv som nummer tre i den nykjørte traseen etter to norske skitestere. Hvilken lykke! På tv ser løypa ganske lett ut, men de første 11 km fra skistadion i retning Dobbiaco går seigt oppover, dobbeltdans, dobbeltdans, dobbeltdans, og sone 1-2 ble raskt til sone 3. Det er vanskelig å holde igjen med slike fantastiske forhold. Da jeg stoppet for å drikke første gang kom feide en United Bakeries drakt forbi, Thomas Alsgaard. Tempoet var betraktelig høyere enn mitt, men så pustet han også tyngre :-).

Fra Fiames, utenfor Cortina, til Nordic Arena Toblach, 27 km. 

Etter hvert bikker det nedover og det føles som om man bare kan gå og gå, og når man plutselig feier ned på skistadion i Dobbiaco, hvor det allerede er full fest og masse liv i påvente av sirkus Northug, føler man seg nesten som en liten skistjerne. Ai, ai, for en tur!

Resten av dagen var det bare å la seg underholde av Petter, Therese og Kristin. Og nå er alle på skuddhold!  

Romjulsrennet

I år som i fjor satte jeg kurs mot Sjusjøen for Romjulsrennet. Mye kjøring for et kort renn, men det er noe med Romjulsrennet, logistikken er enkel, parkering rett ved start og mål, løypa er fin, selv om den er litt for flat for meg, man treffer flotte skipersonligheter som Maiken Caspersen Falla og Øystein Pettersen i tillegg til en haug med koselige team venner - OG premiene er blant sesongens aller fineste! 

Jeg hadde preppet både rubbski og vanlige ski. Rubb satt ok en time før start. Jeg visste det skulle bli kaldere og fare for glatte spor, og var på nippet til å smøre feste på de andre skiene, men latskapen sammen med lysten på en liten oppvarming tok overhånd, og jeg valgte rubb. Overhodet ikke ideelt, skulle det vise seg, men heller ikke aldeles feil, og som Maiken sa, til slutt hadde vel alle like dårlige ski.

I fjor tapte jeg mye i det lette terrenget i starten, så i år var jeg besatt på å prøve å holde følge og pigget som besatt for å holde posisjonen min i feltet. Det gikk ganske bra, og jeg klarte å holde de som vanligvis pigger fra meg bak meg. Fremgang på stakingen med andre ord! En annen svakhet fra i fjor er utforkjøringer. Også her mener jeg at jeg har blitt litt bedre, særlig etter å ha gått på ratatta flere ganger på Sognefjellet i sommer. Ikke at det er bra å gå på rumpa, men det betyr i hvert fall at jeg utfordrer meg selv litt mer. Det skulle jeg også gjøre i Romjulsrennet, og plutselig så jeg grantreet komme og jeg lå ganske langt utenfor løypa med skiene i været... Heldigvis var ski og staver hele, også etter at nestemann deiset inn i meg, og jeg kom meg raskt på bena igjen, veldig raskt i følge gps-klokken min. Så skulle endelig bakkene mine komme. I motsetning til i fjor fikk jeg ikke orden på teknikken, og det ble en del kaving på det glatte føret. Gleden var desto større da jeg fant ut at jeg gled vel så bra som de tyngre guttene i utforkjøringene, og at jeg holdt følge med dem på det lange stakepartiet inn mot mål etterpå.

Fornøyd med to nye glass til samlingen! (Bildet er stjålet fra Kristin)

Summasummarum: God form, bedre på staking, men fikk aldri ordentlig opp dampen. Resultatmessig var det imidlertid god fremgang fra i fjor, 8 min raskere, 5 min nærmere Maiken og 2. plass i klassen. Dette tegner bra for resten av sesongen!