Langrennsteknikk med Mikkelsplass

Pål Gunnar Mikkelsplass´ kurs i langrennsteknikk er allerede smekkfulle og med lange ventelister og krever sånn sett ingen omtale. Jeg var så heldig å få plass for andre år på rad, men er fortsatt som nybegynner å regne når man sammenligner med resten av gruppa. Her finner du klassevinnere i Birken og både såkalte supermosjonister og folk som bare rett og slett liker å gå på ski, og mange av dem var med for syvende og åttende gang. Noen vil kanskje mene at det betyr at kurset ikke "virker", men selv Marit Bjørgen og Therese Johaug får regelmessig hjelp av Pål Gunnar Mikkelsplass, og da kan kanskje de fleste av oss ha nytte av en årlig finpuss?

Pål Gunnar har med seg Marit Mikkelsplass, Kristen Skjeldal og Aslak Botten, og ikke en eneste en av dem maser om å få hofta frem. Her messes det om utgangsposisjon, balanse og fraspark og alt forklares og demonstreres slik at man får en grunnleggende forståelse for langrennsteknikk. I tillegg er kurset basert på at man filmes i alle teknikker og grundige analyser under videofremvisning i plenum mellom øktene. Og her ligger nøkkelen, for mens jeg på ski føler at jeg går dypt og nesten sitter, ser jeg jo at det er selvbedrag når Pål Gunnar viser virkeligheten på storskjerm.

Fra ankomst torsdag kveld til avreise søndag går man gjennom faser av optimisme, fortvilelse, frustrasjon og aha-opplevelser. Du overvåkes med falkeblikk hele tiden og mens du får forsiktig ros av en av dem, er det alltid noen som mener at du kan spisse knærne mer og gli lenger på skia. Søndag faller imidlertid bitene på plass og man reiser hjem med motivasjon til å jobbe videre - og et sterkt ønske om å komme tilbake neste år - med spisse nok knær.

Konkurranseplan 2014/2015

Snøen er her! Det tikker inn med bilder fra årets første skiturer på Beitostølen og Nordseter. Selv holder jeg stand i lavlandet litt til. Jeg har hatt en fantastisk treningssommer og høst og er på langt nær lei av barmarkstrening ennå. I motsetning til i fjor, hvor jeg ikke kunne løpe pga skade fra september, trenger jeg ikke i år snø under bena for å få trent. Selv om hofte og kne fortsatt slår seg vrang litt for ofte, går det heldigvis like fort over og jeg har sluppet lange skadeavbrekk.

Til tross for høy treningsmotivasjon har jeg slitt med manglende konkurransemotivasjon for den kommende sesongen. Jeg har ikke noe klart svar på hvorfor det har blitt slik, men med lange skadeavbrekk før og under forrige sesong måtte det meste tas på sparket og ambisjoner kastes over bord. Likevel ble det en fantastisk vinter med noen bra resultater innimellom håpløse smøreforhold, men først og fremst på grunn av mange nydelige skiturer. Og slik vil jeg ha det i år også, jeg vil ha mulighet til å ta ting på sparket og, ikke minst, bare kose meg i marka eller på fjellet uten å tenke på overskudd for neste konkurranse. Men jeg liker jo prosjekter, og jeg liker å planlegge, så ett par konkurranser er likevel plukket ut med tanke på å skape god form og fokus, og det er Vester-Gyllen og Holmenkollmarsjen, vel å merke den korte distansen. 

Konkurranseplan 2014/2015

30. des - Romjulsrennet

18. jan - Vester-Gyllen

7. feb - Holmenkollmarsjen, 25 km

15. feb - Hafjell Skimarathon

20. mars - Fredagsbirken (eller kanskje ikke...)

6. jan-17. feb - OBIK Skikarusell

Starter gjerne på topp - som i fjor!

<div id="C3C5B290-98D6-45EB-A38E8D73C696B823-18BB3452-8DFF-4428-8846112DEED8F27B"></div>

Val Senales - nerdenes superferie

Jada, vi har vært i Val Senales!

Vi har menget oss med langrennseliten, 

sett x flørte med y (hvilket stjernepar!!),

skøytet rundt på breen som bambi på isen (på bildene ser det bra ut selv om løypene de første to dagene var stenhard holke), 

spist frokost og middag med Bjørndalen, 

vi har slåss om nutella med bortskjemte italienske snørrunger, 

vi har gått på rulleski i kort-kort og snøvær, 

drukket espresso i sola før andreøkta, 

vi har løpt mellom vinranker og epletrær, vi har løpt oss tomme, 

kjørt stolheis med Hellner, 

vi har våknet med tett nese hver morgen på de støvete rommene, 

vi har fått skrekkelig mange tips og råd fra langløpssirkusets trivligste team, 

prøvd å smiske til oss de nye alpinaskoene, 

vi har skremt en pensjonistgruppe i Naturno, 

drukket espresso før førsteøkta,

sovet midt på dagen, 

vi har skulket økter, 

noen av oss har oppført seg som et gammelt ektepar, 

andre tok en time-out i lavlandet, 

vi har spist salttabletter, drukket hele tiden, vært i baren, 

smugtittet på Theodor Petterson, 

bomma guruwax av Team Northug, 

fulgt etter Jelena Välbe, 

vært på bakskia til Legkov, 

og vi har tatt alt for mange bilder...  

Første økt: 45 min klassisk i isete spor.

Ikke tipp-topp, men godt nok.

Oppladning til andre økt.

Kort-kort og godt feste på andreøkta.

Enda en fotopause.

Theodor Peterson

Stitur bonanza

Svensken satte ny rekord

Brrrrrrrrr!

Fotopause

Han går og går.

Mekka

Coach Kristine

Svensken og norsken

Og vi lengter allerede tilbake.

Stitur perfekt - fra Høvringen

Jeg skal straks gå i gang med en serie med innlegg om tips til treningsøkter i Seiser Alm og Livigno basert på treningssamlingen vi hadde der i begynnelsen av september, men først turtips i hjemlige strøk. Denne helgen var jeg nemlig så heldig å få tilbringe på Brekkeseter på Høvringen, hvor jeg fant utrolig fine stier å løpe på. Tipper de funker like bra for MTB også!

På stitur i den norsk fjellheimen opplever jeg vanligvis at det er for mye stein, ofte bratt, og at det er vanskelig å få god flyt. Helt ok innimellom det også, men jeg må innrømme at jeg trives best på mindre tekniske flytstier i slakere terreng. Dette fant jeg på Høvringen, spesielt vil jeg anbefale stien mellom Høvringen og Peer Gynt-hytta, som er ca 10 km i åpen og fantastisk fjellterreng. 

Overnattingsmuligheter finnes på Brekkeseter, som i tillegg til vanlige hotellrom har nydelige, gamle, tømmerhytter i alle størrelser fra Gudbrandsdalen, Folldalen, Østerdalen og Rennebu.

Ikke bare Speedy Gonzales som fant seg til rette på Høvringen.

Matterhorn Ultraks

Matterhorn Ultraks er en løpefest i Zermatt for fjellgeiter som Kilian Jornet og Emelie Forsberg. Ultradistansen er 46 km med 3600 høydemeter på sti, og jeg lot meg friste til å kickstarte årets forsinkede sommerferie med den nye "vertikalen" på programmet, såkalt 2VK, to ganger vertikal, dvs mer enn 2000 høydemeter fordelt på 14 kilometer.

Sjelden har jeg stilt så dårlig forberedt til start i et løp, og sjelden har jeg visst så lite om hva som ventet meg. Jeg hadde imidlertid en plan om å kose meg med utsikten mot Matterhorn og alle de andre 4000m-toppene som kranset løypa. Planen var også å ta det relativt rolig for å unngå å dra med meg en høydesmell inn i ferien og treningssamlingen som ventet en uke senere.

Til tross for de relativt magre ambisjonene befant jeg meg plutselig fremst i startfeltet sammen med skiløperne Toni Livers og Seraina Boner. Stemningen var helt fantastisk og skuldrene lave. Etter ett par hundre meter på asfalt bar det oppover og oppover og oppover. På de bratte stiene prøvde jeg å herme etter erfarne fjellgeiter ved å pushe fra med hendene på knærne, ergret meg litt over at jeg ikke hadde sånne fjonge staver som de andre og sjekket pulsen jevnlig. Joda, alt etter planen. Etter ca 3 km flatet det ut og jeg nøt virkelig å løpe på de smale stiene som slynget seg langs dalsiden og nærmet meg stadig en gruppe med løpere som lå foran meg. Så gikk det oppover igjen. Oppover og oppover. Jeg hadde sett for meg bakker a la Korken og Wyller, men her snakket vi 20-40% stigning så og si hele veien. Etter de første 600 høydemeterne til Sunnegga og distansens eneste (og relativt dårlige) drikkestasjon, bar det nedover. Flere kilometer og en masse høydemeter nedover. Her tapte jeg mange plasser på å løpe kontrollert for å skåne knærne mest mulig. Så dårlig gikk det at jeg begynte å glede meg til motbakkene igjen. Og så var det på´n igjen. Oppover og oppover. Arrangøren hadde vært påpasselig med å legge traseen i alle de bratteste hengene man kunne finne på veien opp til Gornergrat. Enkelte steder var jeg redd for å falle på rumpa ned i Zermatt igjen. Pulsen lå fortsatt under syregrensa, men bena ble etter hvert fryktelig matte og jeg begynte rett og slett å gå litt tom. Med ett par jenter synlige foran meg klarte jeg å motivere meg til å holde farten noenlunde oppe og i en av de sjeldne flytsonene i løpet inn mot mål på Gornergrat 3130 meter over havet avanserte jeg og kom inn på en 25. plass blant 58 fullførende damer og på 10. plass i klassen.

Der og da fristet det overhodet ikke til gjentakelse. Spør du meg nå, så tja, kanskje prøve 30 km neste gang?

Sykkeltraseen i Norseman - og litt fjelløping - oppskriften på en perfekt helg!

Hardangerrulla

Kristin og jeg har vært ivrige "hangarounds" i bakkene mot Gaustatoppen under Norseman de siste årene (og i år blir intet unntak). I år tenkte vi at vi skulle skaffe oss litt bedre innblikk i hva disse smågærne triatletene går gjennom og satte fredag kursen mot Geilo for å teste deler av sykkeltraseen. Siden busselskapene ikke kunne love plass til sykler bestemte vi oss for å bo på Geilo og sykle til starten på sykkel-etappen i Eidfjord for så å sykle tilbake igjen. Vi kom oss de drøye ni milene ned til Eidfjord til tross for at sykkeltraseen var stengt pga ras og rasfare ved å trosse forbudet mot å sykle gjennom tunnelen. Vi hadde imidlertid ikke noe lyst til å utsette oss selv for utålmodige bilister i den 1,9 km lange tunnelen på vei opp igjen, så vi fikk haik med bussen opp til Vøringfossen. Flaks for meg, for de bakkene hadde jeg lite lyst til å forsere på returen. Vi hadde imidlertid fortsatt noen bakker og kilometer igjen, og vel fremme på Geilo viste klokken 177 km. 177 km var antakelig feil og skulle vært litt kortere. Uansett var det like langt som jeg har syklet til sammen på mine fire tidligere turer på landeveissykkel.

Sykkelsightseeing

Heng deg på noen som er bedre enn deg..!

Lørdag var planen å sykle Geilo - Imingfjell - Geilo, noe som etter hvert ble redigert til å snu på toppen før Imingfjell. Uansett betydde det ca 75 kuperte km, og jeg kastet klokelig inn håndkleet og tok meg en rolig tur rundt Ustedalsvatnet istedet og tilbrakte ettermiddagen med kaffe i solen. Det gjelder å kjenne sine grenser... Jeg har uansett fått bekreftet hvor utrolig tøffe venner jeg har som skal ut i ilden 2. august. Løypa er knallhard og jeg har fortsatt nesa i grusen av beundring!

#sommer

 Vi avsluttet helgen med en herlig løpetur fra Ustaoset til Tuva. Norsk fjellterreng er ikke alltid like løpevennlig, men bortsett fra den første stigningen var det nydelig og lett løpbar sti frem til flotte Tuva. For et privilegium å få løpe i fjellet uten oppakning! 

Tuva

#jegkanløpeigjentjohei

Davos & Livigno

Neste helg skulle jeg løpt cross-distansen under Mont Blanc Marathon, men ustabile knær og manglende løpeform gjorde at jeg droppet turen til Chamonix til fordel for en lang langhelg i Livigno. Siden Davos ligger på veien fra Zürich til Livigno ble det ett par dager der også, bare for å ha prøvd det også.

I Davos bodde jeg på Walserhuus, øverst oppe i dalen Sertig, i underkant av en mil fra sentrum av Davos. Sertig var alt hva man forestiller seg en øde dal i Sveits skal være, grønne enger, krystallklar elv, gamle tømmerhus og kyr som beiter. I tillegg var det et fantastisk utgangspunkt for løpeturer i fjellet og mål for bakkeintervaller på rulleski. Og det var også de to øktene jeg fikk unna der: Lang langtur på bena, mer eller mindre løpende, alt ettersom hva knærne (nedover) og pulsen (oppover) tillot, og en kontrollert intervalløkt på rulleski.

Stitur i Davos.

Så bar det videre til mer kjente trakter, nemlig Livigno, hvor jeg er nå, på favoritthotellet mitt Larice. Det er andre gang jeg er her, i tillegg til at vi var innom her i fjor sommer også da vi bodde i nabolandsbyen Valdidentro (på Larice's søsterhotell, Alpen), som er nærmere det berømte Stelvio-passet.

For Stelviopasset er det absolutte trekkplasteret her. Etter at jeg både syklet, løp og gikk på rulleski opp der i fjor har jeg drømt om å komme tilbake. Jeg fikk kick av å klatre de drøye 1500 høydemeterene både på rulleski, bena og sykkel, og utfordringen er å velge "stilart" når man har begrenset med tid. Denne gangen ble det sykkel, mest for avvekslingens skyld. Jeg mente å huske at det hadde gått ganske lett i fjor, men det er mulig det var av eufori over å sykle på landeveissykkel for første gang. I år gikk det nemlig overhodet ikke lett, og jeg begynte å telle serpentiner med en eneste gang, mens jeg stadig forsøkte å finne lettere gir. De siste 3-4 km er de tyngste, men da ser man også toppen foran seg slik at det er lett å motivere seg. Samtidig finner man alltid fellesskap med andre som har det like tungt og godfølelsen slår inn med en gang man bikker over toppen. Yey - I did it again! Og så glemmer man hvor tungt det var... Av tre turer på landeveissykkel er to av dem gjort unna opp Stelvio. Det kan bli en statistikk vanskelig å opprettholde.

Livigno & Stelviopasset.

Livigno er også helt unikt når det kommer til rulleski i og med at det er kilometervis av sykkelveier gjennom dalen, i tillegg til en ganske godt egnet slak stigning opp mot Forcola-passet. Restitusjonsøkten i går kveld ble derfor gjort unna på de små hjulene i solen, og jammen traff jeg ikke vår kjære sykkel-guide fra i fjor. Jeg fikk ikke tid til terrengsykling denne gangen, men er det noe Livigno virkelig er skapt for så er det off road sykling, med et helt fantastisk stinett, i tillegg til en bike-park i dalsiden mot Trepalle/Bormio. På de samme stiene er det selvfølgelig også helt nydelig å løpe (så lenge du holder deg unna bike-park'en). I dag forsøkte jeg å komme meg litt lenger opp på fjellet, men høyden tok meg bokstavelig talt og jeg endte med å cruise på yndlingsstiene mine langs dalsiden med panoramautsikt over Livigno.

Well, well, det var neste alt jeg rakk for denne gang. Etter en rulleskitur mot Forcola i morgen tidlig bærer det hjemover igjen - med masse inspirasjon til høstens SKIGO-samling i nettopp Livigno og den andre favoritten, Seiser Alm.

New York City - shopping for treningsnerder

Som kjent er prisene på løpesko og annet mer eller mindre nødvendig treningstøy- og utstyr en god del lavere "over there" og bagasjen min er stort sett fylt opp med diverse løpesko, treningstøy, sportsernæring og gadgets hver gang jeg returnerer fra New York. Her er noen gode adresser dersom du er så heldig å ha en reise til det store eplet i sikte:

Central Park/Columbus Circle

The Running Company (http://blog.run.com/new-york-running-company/columbus-circle/)
Jeg starter som oftest shoppingen på The Running Company, som ligger i 2. etasje på Time Warner Center ved Columbus Circle. Dette er en spesialbutikk for løping med god service og flinke folk. De har de aller fleste merker, tredemølle hvor du kan få filmet steget og sjekke om skoen er "riktig". Utvalget av sportsernæring er veldig bra, og spesielt anbefales å bunkre  opp med brusetabletter fra Nuun som inneholder elektrolytter og vitaminer. Perfekt for kortere treningsøkter når karbo-drikke ikke er nødvendig. Det finnes ulike varianter, og de som heter "natural hydration", med goji berry/green tea eller tangerine/ginger, smaker nettopp naturlig og er mine favoritter. 

Whole Foods (http://www.wholefoodsmarket.com/)
Dersom Nuun´s natural hydration er utsolgt på The Running Company kan du gå ned på Whole Foods som ligger i underetasjen i samme Time Warner Center. I tillegg til Nuun har de godt utvalg av sportsbarer, superfood og andre spennende ting. Whole Foods finnes for øvrig flere steder på Manhattan.

Meatpacking District

Asics (asicsamerica.com)
Endelig har det åpnet en egen Asics butikk i New York! Jeg eksperimenterer ofte med andre merker, men går alltid tilbake til Ascis. Denne gangen plukket jeg med meg Asics Gel-Lyte 33-3 og Asics Super J-33 og kjempegode capri kompresjonstights i tillegg til en masse annet. Butikken ligger på 420 14th Street mellom 9th Avenue og Washington Street.

Rapha CCNYC (www.rapha.cc/nyc)
Sykkelklesmerket Rapha har åpnet kafé og butikk midt i Meatpacking District. Et utrolig kult sted å ta kaffepausen for landeveissykkelentusiaster og wannabe´s. Adressen er 64 Gansevoort Street.

Union Square/Flatiron

Paragon Sports (www.paragonsports.com)
Paragon er mecca for ALT innen trening. Denne gangen var jeg både innom svømmeavdelingen (ikke for min egen del, vel å merke!), løpeavdelingen, sykkelavdelingen og friluftsavdelingen. Utvalget er ikke like bra på alt, men løpeavdelingen for jenter er utrolig bra, og her kan spesielt kompresjonstightsene fra CW-X anbefales! Det kan også være lurt å sjekke ut nettsidene før avreise og eventuelt bestille og få sendt direkte til hotellet. Paragon ligger på hjørnet av 18th Street og Broadway, rett ved Union Square.

Nike Running Flatiron
Nike har åpnet en egen løpebutikk ved Flatiron, nærmere bestemt på 5th Avenue mellom 20th og 21st Street. Utvalget er det samme som på Niketown på 57th Street mellom 5th Avenue og Madison Avenue uptown, men det er betydelig mindre masete. Så hvis det bare er løpetøy og sko du er ute etter, kan du skippe Niketown.

Soho

adidas Store
På hjørnet av Broadway og East Houston Street ligger adidas Store med godt utvalg for løpejenter i andre etasje, blant annet Stella McCartney kolleksjonen og Energy Boost-modeller du ikke får hjemme.

Eastern Mountain Sports (http://www.ems.com/home/index.jsp)
Eastern Mountain Sports er lett å gå forbi, men har ok utvalg av sykkeltøy, i tillegg til skall- og dunjakker og annet friluftstøy/utstyr. EMS ligger på hjørnet av Broadway og Spring Street.

Icebreaker
På Wooster Street, mellom Spring og Prince Street, ligger Icebreaker Soho Touchlab. Her plukker jeg alltid med meg tynne merinosokker til langrenn, sykkel og våte og kalde løpeturer, i tillegg til superundertøy (som jeg alltid har liggende i bilen for tørt skift etter trening).

Når veien er målet

1. mai er som 1. nyttårsdag for mange skiløpere. Det markerer starten på en ny sesong, og dermed var det kanskje ikke så overraskende at Sørkedalen hadde flere rulleskiløpere enn meg og Ragnar Bragvin Andresen i dag. Den eneste grunnen til at jeg befant meg på asfalten og ikke langt inne i skogen er at bena langt fra er ship shape, dermed var jeg heller ikke supermotivert før jeg heldigvis rullet på Maren inne i Sørkedalen. 

Ny sesong og nye muligheter. Spørsmålet om målsetting melder seg raskt. Det er vanskelig å sette seg tydelige mål på ski. Føret kan variere i de ulike rennene fra år til år, og det samme kan deltagerlisten, slik at verken tid eller plassering nødvendigvis blir riktig mål på utvikling. I foregående sesong "slapp" jeg å sette meg andre mål enn å bli skadefri, noe som også resulterte i at den siste og avgjørende tenningen manglet i de rennene jeg gikk. Til tross for en halvveis mislykket sesong resultatmessig har opplevelsene stått i kø. Mer enn selve skirennene husker jeg nydelige morgenturer på ski på forsesongen, spektakulære treningsøkter i Seiser Alm, Livigno, Stelvio, Val Senales og Lenzerheide, helgeturene til snø med gode venner og mange mil i solen på realt klisterføre. Nye opplevelser er det jeg ser frem til i sesongen 2014/2015 og oppkjøringen til den, så kommer resultatene som god bonus.

Og dette er noen av opplevelsene jeg skal ha med meg på vei mot neste sesong:

Frisk luft i Tysfjord - sommerski på Sognefjellet - løping i Central Park - barmark i Davos/Livigno - Trolltunga - Skåla Opp - 2VK Matterhorn Ultraks - SKIGO-samling i Seiser Alm/Livigno - oktoberski på breen i Val Senales - og en masse hverdagsturer i Nordmarka

Bring it on!

Sesongfinale - Skarverennet 2014

Jeg har en soft spot for Skarverennet. Det var på alle måter impulsstarten i Skarverennet for fire år siden som fikk meg tilbake i skiløypa, og jeg kan knapt begripe hva jeg holdt på med før det. Skarverennet er årets desiderte høydepunkt.

For tre år siden kunne jeg seile av gårde over fjellet på skarpt føre og uten et menneske i sikte før jeg satte meg ned i sola sammen med noen lokale helter på Ustaoset og så konkurranseløperne snuble over mål etter 37 km i våt slush. I år var det min tur til å trampe over fjellet i den samme slushen. Det var såpass jævlig at jeg med stor sannsynlighet finner veien tilbake til trimklassen neste år. Utforkjøringene var nesten like utfordrende som motbakkene, og flatene ga ingen hvile. I år holdt jeg meg på bena og stavene mine var gudskjelov like hele da jeg kom i mål, men til tross for det fantastiske været ble det liten tid til å nyte turen over fjellet. Afterski´en derimot. Den var akkurat så bra som den pleier å være!

Beholdningen ble en tredjeplass i klassen, en hallingkniv og en tid som ble ca 27 minutter dårligere enn i fjor. Når også Therese Johaug brukte 23 minutter mer, er det kanskje ikke så mye å jamre over.

Nå blir det fullt fokus på basistrening for å få orden på skader og å venne kroppen til løping og rulleski igjen. Men skiene ryddes ikke helt bort, om drøye fire uker bærer det til fjells med ski og hotpants i bagasjen for sommerskiløping på Sognefjellet!

Lillehammer Trollski Marathon - riktig medisin

Etter å ha ligget på benken det meste av vinteren var det med et visst overmot jeg bega meg ut på Trollski Marathon på lørdag. 95 km er sjelden god medisin for rygg- og skulderplager, ei heller for kroniske smerter i lår, hofte og setemuskulatur. Likevel var jeg ikke veldig tung å be da Maren ymtet frempå om Troll som Birken-erstatning. Vel, jeg trengte jo ingen Birken-erstatning siden jeg fikk koseturen over fjellet på Fredagsbirken, hvor jeg dessuten mener å huske at jeg lovte meg selv at jeg nettopp IKKE skulle gå Trollski i år. Men heller ikke min merittliste er veldig lang denne vinteren, og man glemmer som kjent raskt, dermed var jeg plutselig påmeldt 95 km i vårsola fra Venabu til Sjusjøen.

Maren og jeg sjekket inn på Venabu Fjellhotell kvelden før og fikk tildelt et rom i en hytte rett ved start. Her ble siste hånd på smøreverket lagt etter gode råd fra pålitelige kilder. Topplaget ble en miks av Rode fiolett klister blandet med Rode T-line KM3.

Rett før start spredte det seg voldsom usikkerhet i feltet med hensyn til om klisteret burde dekkes eller ikke. Det var ikke fare for nedbør underveis, men kulda natten i forveien hadde satt sitt tydelige preg på sporene som plutselig bød på tørr og relativt finkornet snø. Jeg droppet dekning, og håpet på det beste. Kanskje hadde jeg fått bedre gli om jeg hadde dekket klisteret, men jeg hadde i alle fall feste hele veien, faktisk helt til siste bakke før Sjusjøen var forsert.

Starten gikk. Maren startet i pulje 2 og jeg i pulje 3, så henne så jeg aldri. Etter 2-3 km med antydning til kø og litt posisjonering satte feltet seg. Jeg hadde 2-3 jenter rundt meg som jeg forsøkte å fokusere på å holde følge med, samtidig som jeg tok inn det fantastiske landskapet. Det gikk lett, likevel var plutselig de andre jentene borte etter en matstasjon og jeg endte opp med å taue på et tog av mindre gentlemen gjennom motvinden på myrene. Kilometerne gikk veldig sakte i begynnelsen og allerede ved 30 km måtte jeg jobbe med motivasjonen. Den midterste delen husker jeg ikke mye fra, som vanlig mistet jeg fokus da og begynte å si til meg selv at "herregud, det er 95 km, vær fornøyd med å fullføre". For å være helt ærlig gadd jeg ikke å diskutere med den stemmen før jeg etter hvert nådde kjent terreng nedenfor Pellestova. En dame som hadde feid forbi med en fart som gjorde at jeg trodde svenskene hadde smurt skiene hennes, var plutselig innen rekkevidde og jeg tok gradvis innpå i bakkene opp mot Pellestova. Ved matstasjonen gikk jeg forbi, rakk å få en styrketår av Erling Jevne før jeg kastet meg ned bakken. Flatene langs Reinsvann er vanligvis ikke min styrke, men jeg fikk luke på damen med den gode gliden. I bakkene inn mot Sjusjøen fikk jeg øye på nok en frøken og bestemte meg for å kapre nok en plass på totallista. Skulle hatt det fokuset hele veien, for inn mot mål følte jeg meg litt for pigg. Tiden ble 6:32, andre plass i klassen og 18. plass totalt. Drømmen var 6:15, men med et føre som var betydelig tråere enn forventet, og tider som for de fleste var en del dårligere enn i fjor, har jeg slått meg på brystet og sagt meg fornøyd med kvinndomsprøven!

Avstanden opp til Maren ble stor. Superwoman gikk på 6:01 og kapret 7. plassen totalt. Veldig sterkt! Bildet er fra kondis.no, fotograf Rolf Bakken.

Og hvordan var kroppen på søndag? Jo takk, passe støl. Men for første gang denne vinteren våknet jeg smertefri i hofte. lår og setemuskulatur. Trollski er med andre ord riktig medisin. Synd det er et år til neste gang.

Lillehammer Trollski Marathon anbefales på det varmeste. Det er kanskje bare Haukelirennet og Skarverennet som kan matche med tanke på fantastiske omgivelser. Samtidig er arrangementet gjennomgående bra og samtlige matstasjoner vartet opp med kjempegod service.

Fredagsbirken

Onsdag kl 15: Bli med på Fredagsbirken, sier SKIGO-Christian. Hadde tenkt å gå, og skulle så gjerne, sier jeg, men jeg har nettopp hatt influensa... 
Onsdag kl 15:10: Jo, bli med, sier fysio-Arne Olav, som også skal gå, og stikker nåler til jeg vrir meg på benken.
Onsdag kl 16:19: Kristin, vi skulle ikke gått Fredagsbirken? (vingle-Linda) Nja, jo, tja, skal egentlig i bryllup, vet ikke om jeg får fri. Ok da, spør om fri i morgen og gir deg beskjed før kl 12 (ustoppelige-Kristin).
Onsdag kl 17:01: 

Torsdag kl 8:25: Kalde føtter? Spør Kristin, og vi blir enige om å legge det på is med mindre Birken-arrangøren er fleksible og lar oss melde oss på etter fristen. Jeg slår meg veldig til ro med at det ikke blir noe.

Torsdag kl 10:21: Vi kan melde deg på manuelt og så betaler du når du henter startnummer, sier Birken. Skal vi gå da??? (ustoppelige-Kristin). Jeg vingler - overlater til deg å bestemme for oss begge (vingle-Linda). Fillern... Jeg overlot den ballen til deg!!! Vi går da? (ustoppelige-Kristin).

Torsdag kl 12:01: Herregud! Dette er galskap!!!!

Torsdag kl 16:19:

Torsdag kl 21:37:

Fredag kl 01:45: Sove da?

Fredag kl 04:15: Skiaktiv er skråsikre på dekning. Jeg dekker klisteret med rød HF og søler kaffe utover hele benken.

Fredag kl 05:30: Første dostopp.

Fredag kl 06:15: Andre dostopp..

Fredag kl 06:30: Må han ligge under fartsgrensen??? (ustoppelige-Kristin)

Fredag kl 08:20: 

 Fredag kl 08:29:

Fredag kl 10:39:

Foto: Stein Arne Negård/kondis.no

See ya next year!

Engadin Skimarathon DNS

Engadin Skimarathon var et av sesongens hovedmål og etter hvert som januar og februar gikk i vasken med lår- og hofteproblemer skulle liksom kjerringa reises i Sveits. Den gang ei. Med kraftig influensa inntil fem dager før start var legens anbefaling å droppe rennet, og kroppen var ikke helt uenig da den testet løypa dagen før rennet. At rennet foregikk på ca 1800 meters høyde gjorde det ikke mindre belastende.

Ja, ja. Værmeldingen viste sol, sol, sol i Engadindalen, så tur til Sveits måtte det selvfølgelig bli likevel. Dermed fikk jeg testet deler av løypa som forberedelse til neste år og sett den kaotiske starten som nødvendigvis er resultatet når hundrevis av løpere startet samtidig i skøyting. Og jeg fikk masse sol, masse søvn og ett par rolige timer på ski hver dag i løyper like velpreppa som stuegulvet mitt.

På vei til Engadin så vi et skilt til Lenzerheide, hvor Tour de Ski ble arrangert tidligere denne sesongen. På mandag var vi lei av flate løyper og svingte istedet innom der for å teste Tour de Ski-løypene. Og hvilket sted!! Lenzerheide kan varmt anbefales for en langweekend eller mer. Her var det nydelig preparerte og varierte langrennsløyper samt alpinbakker råe nok til at verdenseliten hadde sin World Cup avslutning der. 

Kommer tilbake neste år!

Februartåka

Etter å ha hanglet halve februar kom storeslegga i form av influensa på tampen og sendte meg inn i mars i febertåke like tett som februartåka over Bogstadvannet. Feberen lettet med snaue seks dager til start i Engadin Skimarathon, et av årets hovedmål. I dag, med fire dager til start, er brystet fortsatt tett og jeg har innsett at det ikke er fornuftig å stille på startstreken i Sveits. Noen har heldigvis fortalt meg (og jeg er helt enig) at ting kan være mye verre. Det er liten grunn til å synes synd på seg selv med en billett til solen i de sveitsiske alper.