Stitur perfekt - fra Høvringen

Jeg skal straks gå i gang med en serie med innlegg om tips til treningsøkter i Seiser Alm og Livigno basert på treningssamlingen vi hadde der i begynnelsen av september, men først turtips i hjemlige strøk. Denne helgen var jeg nemlig så heldig å få tilbringe på Brekkeseter på Høvringen, hvor jeg fant utrolig fine stier å løpe på. Tipper de funker like bra for MTB også!

På stitur i den norsk fjellheimen opplever jeg vanligvis at det er for mye stein, ofte bratt, og at det er vanskelig å få god flyt. Helt ok innimellom det også, men jeg må innrømme at jeg trives best på mindre tekniske flytstier i slakere terreng. Dette fant jeg på Høvringen, spesielt vil jeg anbefale stien mellom Høvringen og Peer Gynt-hytta, som er ca 10 km i åpen og fantastisk fjellterreng. 

Overnattingsmuligheter finnes på Brekkeseter, som i tillegg til vanlige hotellrom har nydelige, gamle, tømmerhytter i alle størrelser fra Gudbrandsdalen, Folldalen, Østerdalen og Rennebu.

Ikke bare Speedy Gonzales som fant seg til rette på Høvringen.

Matterhorn Ultraks

Matterhorn Ultraks er en løpefest i Zermatt for fjellgeiter som Kilian Jornet og Emelie Forsberg. Ultradistansen er 46 km med 3600 høydemeter på sti, og jeg lot meg friste til å kickstarte årets forsinkede sommerferie med den nye "vertikalen" på programmet, såkalt 2VK, to ganger vertikal, dvs mer enn 2000 høydemeter fordelt på 14 kilometer.

Sjelden har jeg stilt så dårlig forberedt til start i et løp, og sjelden har jeg visst så lite om hva som ventet meg. Jeg hadde imidlertid en plan om å kose meg med utsikten mot Matterhorn og alle de andre 4000m-toppene som kranset løypa. Planen var også å ta det relativt rolig for å unngå å dra med meg en høydesmell inn i ferien og treningssamlingen som ventet en uke senere.

Til tross for de relativt magre ambisjonene befant jeg meg plutselig fremst i startfeltet sammen med skiløperne Toni Livers og Seraina Boner. Stemningen var helt fantastisk og skuldrene lave. Etter ett par hundre meter på asfalt bar det oppover og oppover og oppover. På de bratte stiene prøvde jeg å herme etter erfarne fjellgeiter ved å pushe fra med hendene på knærne, ergret meg litt over at jeg ikke hadde sånne fjonge staver som de andre og sjekket pulsen jevnlig. Joda, alt etter planen. Etter ca 3 km flatet det ut og jeg nøt virkelig å løpe på de smale stiene som slynget seg langs dalsiden og nærmet meg stadig en gruppe med løpere som lå foran meg. Så gikk det oppover igjen. Oppover og oppover. Jeg hadde sett for meg bakker a la Korken og Wyller, men her snakket vi 20-40% stigning så og si hele veien. Etter de første 600 høydemeterne til Sunnegga og distansens eneste (og relativt dårlige) drikkestasjon, bar det nedover. Flere kilometer og en masse høydemeter nedover. Her tapte jeg mange plasser på å løpe kontrollert for å skåne knærne mest mulig. Så dårlig gikk det at jeg begynte å glede meg til motbakkene igjen. Og så var det på´n igjen. Oppover og oppover. Arrangøren hadde vært påpasselig med å legge traseen i alle de bratteste hengene man kunne finne på veien opp til Gornergrat. Enkelte steder var jeg redd for å falle på rumpa ned i Zermatt igjen. Pulsen lå fortsatt under syregrensa, men bena ble etter hvert fryktelig matte og jeg begynte rett og slett å gå litt tom. Med ett par jenter synlige foran meg klarte jeg å motivere meg til å holde farten noenlunde oppe og i en av de sjeldne flytsonene i løpet inn mot mål på Gornergrat 3130 meter over havet avanserte jeg og kom inn på en 25. plass blant 58 fullførende damer og på 10. plass i klassen.

Der og da fristet det overhodet ikke til gjentakelse. Spør du meg nå, så tja, kanskje prøve 30 km neste gang?