Nordmarka Halvmaraton

Halvmaraton nummer to i år er plutselig i beltet og jeg lurer litt på hva som skjedde med planen om å vente med å konkurrere til etter sommeren. Når løpsformen i tillegg knapt er middelmådig ville det vært tryggest å holde seg til plan A. I dag var Nordmarka Halvmaraton på agendaen. I fjor var jeg også påmeldt, men endte opp med DNS. Det var kanskje nettopp det som måtte revansjeres, og etter det jeg husket fra gjennomløpingen av traseen i fjor skulle den passe meg ganske bra.

Etter en titt på resultatlista fra i fjor satte jeg meg klasseseier som mål og håpet på en tid som skulle vise litt fremgang i forhold til Birkebeinerløpet. Det første ble oppnådd, men ikke det siste, i hvert fall ikke i rene tall. Det hindrer ikke at jeg er mye mer fornøyd med gjennomføringen av Nordmarka Halvmaraton enn Birken. Løypa var tøff med tildels sterk motvind og øs pøs regnvær fra start til mål som gjorde at store deler av løypa var to bekker med gjørme i midten. Flere av jentene forbedret likevel tidene sine kraftig fra i fjor, imponerende nok. 

Etter litt for dårlig disiplin på Birken brukte jeg pulsklokken for å pushe meg selv underveis i dag. De første ca 5 km lå jeg kontrollert på terskel, noe jeg vet fra Oslo halvmaraton kan holde hele veien, og ved vending hadde jeg brukt 51:35 og følte meg sterk og klar for negativ splitt. Det gikk greit frem til ca 15 km, men så ble det tyngre og tyngre å holde intensiteten oppe og det som på løypeprofilen så ut til å være easy match bød på nok av kneiker og lite hvile. Jeg kom i mål på 1:44:58. Jeg mener å huske at målet i fjor var 1:45, og siden jeg da var i langt bedre form enn nå, så er jeg ganske fornøyd med tiden, selv om jeg hadde håpet å komme ned på 1:41-1:42. Det får bli neste år, når solen skinner som på startnummeret.

Nå legges bena til lading for Fagervann Opp på tirsdag.

Løpskalender - Jakten på gode opplevelser

Jeg begynner smått å bli klar for å legge noen konkurranser inn i treningsplanen igjen. Siden mars gikk med til sykdom og april til skirenn har det vært nødvendig å få inn litt grunntrening. Det har likevel blitt noen impulsive konkurranser og ett par testløp, så kroppen er ikke helt fremmed for melkesyre. 

Foto: Jørgen Skaug/Kondis

Jeg må innrømme at jeg gjerne kunne latt det fortsette i en såpass komfortabel modus, men jeg har heldigvis folk rundt meg som spør om hva som er neste mål. Mål er viktig for å få litt struktur og retning på treningen, men samtidig er det deilig å slippe fokuset som konkurranser krever og heller gi seg hen til barmarksesongen inntil snøen igjen ligger på bakken. Her er imidlertid noen «delmål» og konkurranser jeg har funnet frem til og som forhåpentligvis kan gi gode opplevelser, såvel sportslig som sosialt, og ikke minst flotte naturopplevelser:

29. juni: Nordmarka Halvmaraton

2. juli: Fagervann Opp

27. juli: Swiss Alpine Marathon, Davos, 21 km eller 30 km, eller StraLivigno, Livigno, 21 km

6. august: Sellanrå Opp

18. august: ING New York City Marathon Long Training Run #2, 20 miles

3. september: Sørkedalsløpet

7. september: Hardangervidda Marathon eller

21. september: Oslo Halvmaraton

Fagervann Opp

Dersom jeg får med meg noen blir Hardangervidda Maraton høstens hovedmål og store opplevelse – og en god gjennomkjøring før Jungfrau Marathon og Mont Blanc Halvmaraton neste år. Ryker Hardangervidda Maraton blir det forsøk på ny pers i Oslo Halvmaraton i stedet. Jeg var også så heldig å finne et treningsløp på 32 km med fartsholdere arrangert av New York Marathon akkurat den helgen jeg er i New York. Det burde gi en god mulighet til å prøvekjøre farten for Hardangervidda eller Oslo.

Bevegelighet?

Jeg hadde gledet meg til en rolig løpetur på Bogstad i kveld for å løse opp i resultatene etter mandagens spenstøkt og de siste par styrkeøktene, men med antydning til sår hals, hodepine og slapphet fant jeg frem yogamatta i stedet. Jeg kunne antakelig ikke valgt en dårligere anledning. Spenstøkta har gjort hamstrings kortere enn jeg noen gang kan huske og selv de enkleste øvelsene krevde modifikasjoner for å kunne gjennomføres. Men for hvert pust ble kroppen mykere og der jeg i begynnelsen av økta ikke kunne få hendene i gulvet uten å bøye knærne, kunne jeg etter noen minutter få hele håndflaten under fotbladene med strake knær. Dette motiverer selvfølgelig til gjentakelse, og spesielt siden jeg vet at det er god medisin både for min plagsomme skulder og påsnikende langdistansekne. For å forebygge langdistansekne er dette kanskje den beste øvelsen som finnes, og med denne får man i tillegg gjort noe godt for skuldrene. Yoga er lett å trene alene, men enda bedre med gode instruktører, som f. eks Kino MacGregor på bildene nedenfor. I Oslo finner man gode yoga lærere på Puro Yoga, og det er også yoga lærere fra Puro som står for yoga timene på underviser også på Magnat.

   

Treningsteori og praksis: Bremsene på!

Treningsteorien er enkel, men i praksis tar lett iveren eller uvettet overhånd. For hvorfor i all verden følger man opp en halvmaraton i terrenget med tre seige timer på terrengsykkelen og en syrefest av et testløp i bratt motbakke? Jeg vet jo selvfølgelig bedre, om ikke annet fikk jeg en smertelig påminnelse i Korken på tirsdag. Vel smerter og smerter, bena var i grunnen så tunge at det ikke en gang var smerte å finne, bare null respons. 

I går hadde jeg besøk av Kaja og jeg hadde fristet med en bakkeøkt i Wyller. Det hadde selvfølgelig begravet løpebena for i år. I stedet ble det en deilig langtur på sti til Kobberhaugshytta. i1 blir aldri helt i1 med Kaja, men vi gjorde så godt vi kunne og vi rakk akkurat å dusje av oss gjørma før Usain Bolt inntok Bislett. Supertorsdag! I morgen trykker vi "repeat".

Kosetur - Birkebeinerløpet

Det var 12 år siden forrige gang, og ikke var det planlagt i år heller, men plutselig sto jeg på startstreken i Birkebeinerløpet igjen. Og første halvdel lurte jeg litt på hva jeg gjorde der. Jeg lot bena føre an og de valgte selvfølgelig komfort og jeg løp like defensivt som i motbakkeløpet på tirsdag. Man kan jo lure på hvorfor man stiller opp i konkurranser om man ikke er villig til å ha det litt vondt. Etter hvert som terrenget ble litt lettere og jeg fikk bedre flyt fikk jeg endelig skrudd opp tempoet et hakk og begynte jakten på løperne foran meg. Jeg plukket flere de siste kilometerne, men hadde tydeligvis fortsatt litt for mye krefter igjen da jeg klarte å holde spurten helt til mål selv om jeg så feil og startet noen hundre meter for tidlig. Tiden ble 1:43:20, akkurat innenfor "fornøyd" - spesielt med tanke på at løpet ikke var planlagt og løpeformen har vært på hold i år.

Rett etter start (skamløst kopiert fra Instagram).

Jeg har blitt litt anti-Birk den siste tiden, men dette var definitivt en opptur. Nydelig vær på start, mange kjente og god stemning. Med start i elite-pulja hadde jeg også gleden av å bli tatt igjen av en drøss med hyggelige herreløpere i pulje 1 som var veldig flinke til å heie på og oppmuntre oss jentene. Dermed blir det neppe 12 år til neste gang. Mer fra løpet på Kondis.

Og tiden for 12 år siden? 1:55.56. Noen blir bare bedre med årene!

Rett til værs før Birkebeinerløpet

Etter noen ytterst rolige dager på Rivieraen testet jeg bena på tirsdag med deltakelse i sesongens første løp i Maridalalpenes Motbakkekarusell, Rett til værs. Jeg hørte om denne motbakkekarusellen for første gang i fjor, og det trigget meg selvfølgelig med en gang, men siden de arrangeres samme dag som Team Skigo´s treninger, og de dessuten ofte blir fulltegnet tidlig, har jeg ikke hatt mulighet til å delta før nå.

I Maridalen var det mange kjente å se fra teamet og supergod stemning. Jeg og Anders fikk løpt gjennom første del av traseen under oppvarmingen. Dette var den sympatiske delen av traseen. Etter ca halvannen kilometer bar det over på sti og tidvis veldig bratt og teknisk terreng. Jeg løper dessverre alt for lite på sti og det fikk jeg kjenne med en gang. Erfaringen ble den samme som fra Nordmarkstravern, i terrenget taper jeg overraskende nok oppover, i motsetning til ellers. Jeg lette etter motivasjon på GPS-klokken, men de varslede 4,5 km var hele tiden langt unna. Plutselig var det imidlertid en som ropte at mål var 60 meter lenger fremme. Da skulle det etter min klokke være 6-700 m igjen. Litt irriterende, men en god påminnelse om at det kan være lurt å gjøre seg kjent med løypa på forhånd. Det ble 15. plass med tiden 30:10. Ikke helt fornøyd, men etter å ha kikket litt i andre resultater ser jeg en relativ forbedring i forhold til noen av konkurrentene mine fra i fjor. Mer om Rett til værs på kondis.no.

Håper den trenden fortsetter, for til helgen er det Birkebeinerløpet. Et løp jeg hadde strøket fra kalenderen, men plutselig ble et startnummer servert, og konkurranselysten ble tent i motbakkeløpet, så da er det bare å prøve seg. Jeg har ingen god opplevelse fra forrige og eneste gang jeg løp Birken, men det er over 10 år siden og både løypa og forhåpentligvis formen er en annen nå. Gleder meg!