Jeg har funnet veien tilbake til mitt yndlingssted, Seiser Alm. Vakrere sted skal man lete lenge etter. Når det i tillegg bys på fantastisk preparerte skiløyper, deilig italiensk mat og verdens beste langrennsløpere som selskap, så kan det nesten ikke bli bedre. Det eneste som passer veldig dårlig er en gretten lårmuskel og enda mer gretten hofte. Instruksen er derfor å holde igjen, gå kortere økter og ikke gå med syre. Lettere sagt enn gjort her vi befinner oss på ca 2000moh. Pulsen er 10-15 slag høyere enn hjemme på samme intensitet og laktaten er aldri langt unna.
Jeg strøk så det sang på første forsøk i går kveld. I formiddag gikk det bra helt til jeg kom i prat med en annen skiløper som ikke var like disiplinert. Da vi tok igjen Maiken Caspersen Falla og Celine Brun-Lie lot jeg han seile sin egen sjø. Jeg skjønner såpass at de vet mer om å gå rolig i høyden enn jeg gjør. I ettermiddag prøvde jeg igjen, og endelig fant jeg flyten i sone 1. Antakelig var det likevel for høy sone 1 siden Anders Sødergren koste seg litt for lenge i ryggen min før han nappet forbi i et hurtighetsdrag.
Ja, ja. Sånn går no dagan...
Da jeg begynte å gå skirenn for to år siden debuterte jeg med Romjulsrennet på Sjusjøen. Ved siden av meg parkerte Maiken Caspersen Falla og jeg følte brått at jeg kanskje var på feil sted. Det var minus 8 grader og Maiken hadde smurt med klister. Hun sliter i følge henne selv fortsatt i smørebua (http://www.skiaktiv.no/artikkel/5758/ingen-karriere-i-smoerebua.html), men siden den gang har hun vunnet både world-cup renn og medalje i VM. Og en av grunnene er sikkert at hun ikke tar alt så alvorlig og har lave nok skuldre til å stille til start selv om ikke alt er optimalt til enhver tid. I 2011 vant hun selvfølgelig også Romjulsrennet, etter at hun fant frem ett par ski uten klister og smurte de selv med blå ekstra like før start. Vant gjorde hun i fjor også, og det å måle seg mot Maiken i Romjulsrennet har blitt en tradisjon. Utviklingen er som følger: i 2011 21:26 etter Maiken, i 2012 17:13 etter (http://lindahelland.blogspot.no/2013/01/romjulsrennet.html), og i 2013, 15:27 etter Maiken. Ja, hva gjør man ikke for å oppmuntre seg selv?
Jeg var veldig, veldig spent før start. Jeg har antakelig aldri trent så mye som i år, men heller aldri har jeg hatt så mye trøbbel med sykdom, skader, uhell og dårlig form. Siden midten av november har jeg imidlertid endelig fått litt kontinuitet i treningen og takket være det vonde kneet mitt som ikke vil løpe har jeg fått mange mange mil på ski. På forhånd hadde jeg sjekket xcranking.no for å sette meg et mål ift de andre forhåndspåmeldte i min klasse, og hadde funnet ut at klasseseier var et mål å sette seg. Ut fra tidligere resultater skulle det være mulig, men heller ingen walk in the park.
Ut fra start var planen å henge på min venn og stakedronning Aud. I trengselen ble hun imidlertid liggende bak meg etter ca en km, så jeg måtte klare meg selv. Jeg merket raskt at jeg hadde fantastisk god glid (SKIGO C-105 pulver), og det ble etter hvert som glipptakene ble stadig hyppigere en mager trøst. Med Marit Mikkelsplass´ formaninger i hodet kom jeg meg lekende lett opp de første kneikene likevel. Takk, Marit! Og etter hvert som jeg måtte gi tapt til de rundt meg i motbakkene fant jeg også ut at stakingen min har blitt god nok til å hente igjen det tapte i det lette terrenget. Takk Melina og Langrennspesifikk styrke på Magnat! Med god pes av to ung-jenter som stadig måtte hentes inn etter bakkene ble det fight hele veien og en tid jeg absolutt er fornøyd med - og ikke minst, den gjeve klasseseieren og tre nye vinglass til samlingen. Gleder meg allerede til neste år!
