Birkebeinerløpet - fra sidelinjen

Min deltakelse i Birkebeinerløpet i år gikk fra "skal" til "skal ikke" til "skal" til "skal ikke" i takt med knærnes humørsvingninger. Uansett hvor inderlig gjerne jeg skulle løpt var alternativet - å henge i målområdet med min niese - vel så inspirerende og morsomt. I år hadde jeg nemlig fått en venninne og søsteren min til å ta utfordringen. Begge hadde løpet som gulrot, eller trussel, om du vil, for å få gjennomført et minimum av treningsøkter i en ellers travel hverdag hvor dørstokkmila alltid er både lang og høy. Og det er jo nettopp dette Birken-arrangementene lever av. Ikke oss til tider selvhøytidelige super-mosjonister som konkurrerer så snart vi får muligheten og legger opp livet mer eller mindre etter treningen, men de som trenger et lite spark i rumpa for å komme seg ut og få trent nok til å gjennomføre en slik konkurranse og dermed forbedre helsen med noen hakk, og kanskje etter hvert trene for små forbedringer fra år til år. 

Neste år går vi alle for ny pers!