Tirsdagshufs

I dag måtte jeg teste formen med en ordentlig elghufsøkt igjen. Henrik hadde regien og pushet oss 5x4 min oppover Korken. Det var trått og vanskelig føre på nysnøen i kveld, og oppvarmingen var som vanlig tung, men det løsnet litt på vei ned mot intervallstart. Spent på hvordan kroppen ville respondere og veldig lysten på å gjennomføre en god økt prøvde jeg å holde igjen så godt jeg kunne og presset litt mer for hvert drag.

Formen er på ingen måte der den var i sommer da jeg nærmest fløy opp bakkene, men i dag kom godfølelsen snikende. Og den valgte jeg å holde på, og ga meg da de fleste andre gikk løs på bonusdraget opp til Tryvannstårnet. Tålmodighet...

Ski ute, ski inne, ski i hjertet, ski i sinnet, ski, bare ski!

For tredje helg på rad bar det til fjells. Regn ble til snø rett før vi ankom Pellestova, og lørdag morgen ventet nypreppede spor i soloppgang.

Det er bare å innrømme det med én gang, lørdag la vi opp treningsprogrammet etter sendeplanen fra world cup-åpningne i Gällivare. Første økt ble en snill, kort og rolig tur for å kunne glede seg litt ekstra til neste økt. 

Motivasjonen ble ikke mindre av å se Marit og Martin vinne i Gällivare, og rett før mørket tok meg fikk jeg kjørt en god stakeøkt med to serier á 10x50/20. En feel good-økt som ikke belaster for mye, men som likevel gir god effekt og ikke minst god avveksling i en uke hvor fokus har vært på rolig trening og overskudd.

Jeg har grublet mye etter testresultatene forrige helg. Hvordan henger det sammen at O2-opptaket øker så formidabelt mens laktatterskelen går ned? Og hvordan kommer man på rett spor igjen? Jeg mottar gjerne innspill og gode råd enten i form av kommentarer på bloggen eller i melding på FB. Min egen hypotese er at laktatresultatene skyldes overbelastning ifm sykdom før og etter samlingen vår i oktober (hvor mye av treningen skjedde i høyden) og at jeg ikke har klart å hente meg inn igjen etterpå. Jeg håper disse tre grepene skal få meg på rett spor igjen: 1) en ekstra fridag i uken, 2) lavere intensitet på rolige økter, 3) dropper annenhver "syreøkt", og 4) få mer søvn.

Grep nr 2 er vanskelig i praksis når man skal legge ut på langtur med superspreke jenter som Kristin (Team United Bakeries) og Jill (Team Aker), men ifølge pulsklokka gikk det ikke så hakkende galt. Takk for nok en nydelig helg på ski!

Bakerjentenes superhelg

Det delvis nedslående testresultatet på fredag ga en ganske så defensiv inngang på helgens TUB jentesamling på Sjusjøen. Hvor lenge må man egentlig ta det med ro for å få kroppen på riktig spor igjen? Etter god sparring med jentene og litt tid i tenkeboksen er planen å ta ett par uker med kun rolig trening før jeg prøver meg med litt intensitet igjen.

Sjusjøen ga et glimrende utgangspunkt for rolige økter på ski. Fredag spant vi rundt på kunstsnøen på Natrudstilen med null feste (minnet veldig om OBIK i Holmenkollen i vinter) og for min del endte det med tidenes råeste stakeøkt. Aldri så galt...

Lørdag sto langtur på programmet. I tett tåke og med snøvarsel på yr la Line, Kristin og jeg i vei på rubbski, mens Karianne holdt motet oppe på klister. Terrenget på Sjusjøen og Øyerfjellet er fantastisk for de første skiturene, småkupert, og som Karianne sa, det føles som det går nedover hele tiden. Flyten kom med en gang og til tross for tett snødrev og etter hvert is i rubben, solide klabber under skiene og stadige skrapestopp ble det drøye tre timer på ski. Det var dagen hvor kroppen gikk som ei klokke, ingen råskap å spore, men på sporet etter godfølelsen.

Etter at Johaug hadde gått i mål på Beitostølen og tatt en ny seier i den superlekre Skigo-drakten hadde snøværet gitt seg og vi kunne legge ut på en ny skitur i nysnøen. Den planlagte i3-økta ble byttet ut med ny langtur sånn at vi virkelig kunne nyte de fantastiske forholdene (og jeg kunne holde på de gode forsettene om rolige uker). Med godt feste ble det  også noen gode kilometer uten staver. Milene bet litt mer på kroppen i dag, men overraskende lite slitasje å spore etter totalt 80 km på ski på snaue to døgn. Tusen takk Kristin, Karianne og Line for en topp treningshelg - og til Line & Even for fantastisk oppvartning lørdag kveld! Heldigvis ikke lenge til neste gang. 

  

VO2-max test - god og dårlig nyhet

Med Bjørgen og Northug jr trygt plassert på Beitostølen i dag var det mulig for meg å innta mølla på Toppidrettssenteret for ny 02-test og laktatprofil. Det var ett år siden forrige test og jeg hadde selvfølgelig forhåpninger om fremgang, samtidig har det vært en litt tung høst og det er lenge siden jeg har kjent på lette flyvende ben... 

Av disse to testene er laktatprofilen mest nyttig i treningsarbeidet idet man lettere kan treffe riktig intensitet på hardøktene, mens VO2-makstesten er nice to have, et tall man (kanskje) kan skryte av, og viser om all treningen man har lagt ned har gitt resultater. Du kan lese litt mer om testene her: test av maksimalt oksygenopptak 

Testen ga en god og en dårlig nyhet. For å ta den gode først: Oksygenopptaket målt i mL/min har steget med nesten 10 % siden i fjor. Når dette deles på kilo kroppsvekt for å få frem ml/kg/min (hvor i all verden kom disse nye 4 kiloene fra??? Styrketrening eller croissanter?) blir fremgangen mindre og tallet 58,2. Likevel, fremgang er fremgang, også der. Erlend Hem, som testet meg, kunne imidlertid overbevise meg om at det er liter oksygen som teller for oss skiløpere. Ja, ja, han kan så si, men uten disse nye kiloene hadde jeg kommet over 60... Æsj!

Den dårlige nyheten er at melkesyreterskelen min var mye lavere enn i fjor. Terskelen lå 4-5 pulsslag under fjorårets nivå og syra kommer veldig fort når den kom. Intet godt tegn og resultatet var dermed formaninger om å ta det litt mer med ro. Huff, hvem vil vel ha en slik beskjed? Samtidig stemmer vel dette med den følelsen jeg har hatt de siste ukene og da er det nyttig å få det frem i klartekst på test.

Så det var morgenøkta. Deretter bar det til fjells - og en liten luntetur på Natrudstilen med Kristin og Karianne og nye Skigo-hansker :)

Regn, regn, regn, ski, ski, ski

Så var det dags for sesongens første skisamling på norsk snø, en særdeles impulsiv sådan. Man gjør så her: Leier en hytte og spør andre skinerder på sin vei helt til hytta er full. Det tok ikke lang tid. Entusiasmen hadde fortjent bedre forhold enn de som etter hvert presenterte seg for oss på Natrudstilen, men fire økter på ski, tre av de veldig gode, ble fasiten - i tillegg til hyttekos foran peisen og bilredning på glattisen:
Fredag: Helgens beste økt, halvannen time klassisk i tett snøvær med en smilende Marit Bjørgen i helene. Sesongens beste skiøkt!
Lørdag: Snaue to timer rolig klassisk, en god del uten staver, på rubb i lett regnvær. Økt nummer to skulle også være rolig, men skøyting på Natrudstilen er umulig uten puls, desto bedre trening for monsterbakken i Tour de Ski... Deilig kveldsøkt tross regnvær.
Søndag: Drøy time i øs pøs regnvær. Ingen grunn til å ta frem superlativene.

Nå venter skihelger i fleng. Første retur til Sjusjøen med TUB-jenter neste helg, så Pellestova før Milslukersamling og til slutt sesongåpning på Beitostølen. Mye å glede seg til! 

Progressiv langkjøring

Snø ble alt for fort til slaps og med litt usikre føreforhold trakk jeg inn i varmen for dagens løpeøkt. Jeg trengte en litt småhard økt og har lenge hatt lyst til å prøve en såkalt progressiv langkjøring. Dette innebærer at man starter i et rolig tempo og gradvis skrur opp farten, f.eks. med 0,2 km/t annenhvert minutt. Om man starter på 10 km/t, gjerne etter en kort oppvarming, vil man etter 50 minutter nå en fart på 15 km/t. Om man skal holde ut så lenge på en tredemølle er det fint å få lov til å leke litt med knappene!

Jeg må innrømme at jeg kjedet meg litt i begynnelsen. Fartsøkningene er nesten umerkelige og jeg lengtet litt etter å trykke til som på intervaller. Etter hvert tok farten over for kjedsomheten og jeg måtte begynne å konsentrere meg mer om tempoet. Mot slutten ble det riktig så tungt og hardt for hodet. Det er litt absurd at man stadig skal skru opp tempoet mens man blir mer og mer sliten, samtidig som man teller ned minuttene. Og mølle er mølle, minuttene går så inderlig mye saktere enn ute i marka. For å sikre at jeg ikke skulle feige ut innen de planlagte 50 minuttene, målte jeg avstanden de siste 12 minuttene slik at jeg fikk et testresultat på Cooper-testen i samme økt. Med den progressiviteten jeg valgte ble resultatet på denne Cooper-testen 2800m. Ikke så verst gitt at testen ble en litt ukurant del av en lengre økt.

Økten var hardere enn jeg forventet, men definitivt noe jeg vil gjenta og anbefale for andre. I tillegg til å være formbyggende er gjennomføringen veldig bra for hodet og god forberedelse for konkurranser, som gjerne oppleves litt på samme måte. Kjør på!

Bedre ute!