Sesongfinale - Skarverennet 2014

Jeg har en soft spot for Skarverennet. Det var på alle måter impulsstarten i Skarverennet for fire år siden som fikk meg tilbake i skiløypa, og jeg kan knapt begripe hva jeg holdt på med før det. Skarverennet er årets desiderte høydepunkt.

For tre år siden kunne jeg seile av gårde over fjellet på skarpt føre og uten et menneske i sikte før jeg satte meg ned i sola sammen med noen lokale helter på Ustaoset og så konkurranseløperne snuble over mål etter 37 km i våt slush. I år var det min tur til å trampe over fjellet i den samme slushen. Det var såpass jævlig at jeg med stor sannsynlighet finner veien tilbake til trimklassen neste år. Utforkjøringene var nesten like utfordrende som motbakkene, og flatene ga ingen hvile. I år holdt jeg meg på bena og stavene mine var gudskjelov like hele da jeg kom i mål, men til tross for det fantastiske været ble det liten tid til å nyte turen over fjellet. Afterski´en derimot. Den var akkurat så bra som den pleier å være!

Beholdningen ble en tredjeplass i klassen, en hallingkniv og en tid som ble ca 27 minutter dårligere enn i fjor. Når også Therese Johaug brukte 23 minutter mer, er det kanskje ikke så mye å jamre over.

Nå blir det fullt fokus på basistrening for å få orden på skader og å venne kroppen til løping og rulleski igjen. Men skiene ryddes ikke helt bort, om drøye fire uker bærer det til fjells med ski og hotpants i bagasjen for sommerskiløping på Sognefjellet!

Lillehammer Trollski Marathon - riktig medisin

Etter å ha ligget på benken det meste av vinteren var det med et visst overmot jeg bega meg ut på Trollski Marathon på lørdag. 95 km er sjelden god medisin for rygg- og skulderplager, ei heller for kroniske smerter i lår, hofte og setemuskulatur. Likevel var jeg ikke veldig tung å be da Maren ymtet frempå om Troll som Birken-erstatning. Vel, jeg trengte jo ingen Birken-erstatning siden jeg fikk koseturen over fjellet på Fredagsbirken, hvor jeg dessuten mener å huske at jeg lovte meg selv at jeg nettopp IKKE skulle gå Trollski i år. Men heller ikke min merittliste er veldig lang denne vinteren, og man glemmer som kjent raskt, dermed var jeg plutselig påmeldt 95 km i vårsola fra Venabu til Sjusjøen.

Maren og jeg sjekket inn på Venabu Fjellhotell kvelden før og fikk tildelt et rom i en hytte rett ved start. Her ble siste hånd på smøreverket lagt etter gode råd fra pålitelige kilder. Topplaget ble en miks av Rode fiolett klister blandet med Rode T-line KM3.

Rett før start spredte det seg voldsom usikkerhet i feltet med hensyn til om klisteret burde dekkes eller ikke. Det var ikke fare for nedbør underveis, men kulda natten i forveien hadde satt sitt tydelige preg på sporene som plutselig bød på tørr og relativt finkornet snø. Jeg droppet dekning, og håpet på det beste. Kanskje hadde jeg fått bedre gli om jeg hadde dekket klisteret, men jeg hadde i alle fall feste hele veien, faktisk helt til siste bakke før Sjusjøen var forsert.

Starten gikk. Maren startet i pulje 2 og jeg i pulje 3, så henne så jeg aldri. Etter 2-3 km med antydning til kø og litt posisjonering satte feltet seg. Jeg hadde 2-3 jenter rundt meg som jeg forsøkte å fokusere på å holde følge med, samtidig som jeg tok inn det fantastiske landskapet. Det gikk lett, likevel var plutselig de andre jentene borte etter en matstasjon og jeg endte opp med å taue på et tog av mindre gentlemen gjennom motvinden på myrene. Kilometerne gikk veldig sakte i begynnelsen og allerede ved 30 km måtte jeg jobbe med motivasjonen. Den midterste delen husker jeg ikke mye fra, som vanlig mistet jeg fokus da og begynte å si til meg selv at "herregud, det er 95 km, vær fornøyd med å fullføre". For å være helt ærlig gadd jeg ikke å diskutere med den stemmen før jeg etter hvert nådde kjent terreng nedenfor Pellestova. En dame som hadde feid forbi med en fart som gjorde at jeg trodde svenskene hadde smurt skiene hennes, var plutselig innen rekkevidde og jeg tok gradvis innpå i bakkene opp mot Pellestova. Ved matstasjonen gikk jeg forbi, rakk å få en styrketår av Erling Jevne før jeg kastet meg ned bakken. Flatene langs Reinsvann er vanligvis ikke min styrke, men jeg fikk luke på damen med den gode gliden. I bakkene inn mot Sjusjøen fikk jeg øye på nok en frøken og bestemte meg for å kapre nok en plass på totallista. Skulle hatt det fokuset hele veien, for inn mot mål følte jeg meg litt for pigg. Tiden ble 6:32, andre plass i klassen og 18. plass totalt. Drømmen var 6:15, men med et føre som var betydelig tråere enn forventet, og tider som for de fleste var en del dårligere enn i fjor, har jeg slått meg på brystet og sagt meg fornøyd med kvinndomsprøven!

Avstanden opp til Maren ble stor. Superwoman gikk på 6:01 og kapret 7. plassen totalt. Veldig sterkt! Bildet er fra kondis.no, fotograf Rolf Bakken.

Og hvordan var kroppen på søndag? Jo takk, passe støl. Men for første gang denne vinteren våknet jeg smertefri i hofte. lår og setemuskulatur. Trollski er med andre ord riktig medisin. Synd det er et år til neste gang.

Lillehammer Trollski Marathon anbefales på det varmeste. Det er kanskje bare Haukelirennet og Skarverennet som kan matche med tanke på fantastiske omgivelser. Samtidig er arrangementet gjennomgående bra og samtlige matstasjoner vartet opp med kjempegod service.