Svalbard Skimaraton - Stang inn i siste forsøk

I helgen ble det endelig satt punktum for en lang skisesong. Det har vært en sesong med alt for mye sykdom, tildels lite overskudd og en del stang ut, så de siste ukene har jeg gjort et ærlig forsøk på å lure frem litt konkurranseform ved å trene lite og konkurrere mye. Hovedmålet var Skarverennet, men der gikk det som nevnt rett på trynet - bokstavlig talt, så jeg var nok mer motivert enn de fleste i startfeltet på Svalbard med tanke på å få et godt resultat.

Nina og meg før start.

Løypa i Svalbard Skimaraton kan enkelt deles i fire deler, hvor første del går slakt oppover, med litt mer stigning mot slutten, så går det nedover i ca 9 km før de samme 9 km skal gås oppover. Siste del er så delvis utforkjøringer og slakt nedover mot mål. Feltet ble raskt liggende på en lang rekke siden snøføyken gjorde at bare ett spor var "åpent". Jeg fikk ligge komfortabelt i ryggen på Nina og hadde egentlig nok med det de første 5 km. Etter hvert som det ble brattere begynte gutta som dro feltet å miste fart og jeg begynte på den litt tunge ferden fremover i feltet og kom etter hvert frem til puljen foran. De neste 9 km nedover ble ganske kjedelige og jeg ble kjørt inn av flere og Nina pigget lett forbi litt før vending. Så bar det oppover og jeg ble litt motivert igjen. Og endelig var den responsen der i kroppen som jeg har ventet på hele sesongen. Diagonalen gikk som en drøm og jeg var aldri i nærheten av å stivne. Skiene var kjempegode og jeg kunne bare måke på. Endelig var motoren i gang! På drikkestasjonen sa de at de trodde jeg var nummer tre, og jeg pigget som aldri før for å holde Nina og de andre jentene bak meg slik at jeg kunne klatre opp på "isbjørn-pallen". Det første klarte jeg, men noen hadde telt feil, tre jenter var foran meg da jeg kom i mål. Det ble likevel seier i klasse 31-40 år og fjerde plass totalt, 23 sek bak pallen, av ca 110 jenter på start. Kjempefornøyd, men aller mest fornøyd med den gode følelsen i motbakkene. Den må gjenoppleves, og dermed er motivasjonen så absolutt på plass før barmarkssesongen!

Mageplask i Skarverennet

Jeg har fått Skarverennet litt på avstand og dermed fått tid til å analysere bort den umiddelbare skuffelsen som gjaldt etter målgang. Fasiten ble 4. plass i klassen som i fjor, 75. plass totalt (mot 53. i fjor...) og 2:04:21 mot 2:16 i fjor. Målet om pallen røk i et gedigent mageplask i en lang og slagete utforkjøring hvor jeg ga alt for å henge på Vibeke Skofterud og SKIGOs Tore Berdal. Det var selvfølgelig idioti siden jeg er ganske mye dårligere enn Vibeke utfor, og endte med knekt stav og tapt motivasjon. Etter 4-5 km med én stav fikk jeg et drog av en gammel swix stav på stavservice. Ganske elendig service av Swix, forresten, som ba meg selv komme bort til kofferten for å lete etter egnet stav og lurte på om jeg hadde det travelt? Travelt, jeg? Jammen for søren hadde jeg det travelt...!

Geipen hang ikke lenge - mange SKIGOere å se i målområdet.

Ja, ja, i mål kom jeg og er i ettertid ganske fornøyd med at tiden ble såpass mye bedre enn i fjor tross uhellet. Første halvdel gikk veldig tungt og leggene hylte, men lærdommen er at det gjerne går fort, selv om det kjennes tungt, og at det ikke er noen grunn til å gi opp. Skøyterennene har for øvrig vært mye morsommere og gitt bedre opplevelser enn klassisk rennene i år, så neste år har jeg lyst til å satse mer skøyting. Da kreves det bedre teknikk, balanse og styrke. 

Først skal imidlertid sesongen endelig avsluttes med Svalbard Skimaraton. Jeg må innrømme at jeg bare er mellommotivert og at det var et lite ork å preppe ski og pakke alt skiutstyret igjen, men tipper at motivasjonen er på plass så snart jeg lander på Svalbard!

Sesongens høydepunkt

Det nærmer seg Skarverennet og det er på denne tiden de virkelige nerdene (deriblant meg) skiller seg fra de andre nerdene (Birkebeinerne?) og danser rundt i det lille som er igjen av våte skiløyper i Oslos utkant mens de andre finner frem sykkel og joggesko. Jeg skal ikke påstå at føret er fantastisk, men det er helt ok - i hvert fall når det er 15 grader og sol i riksanlegget.

For tre år og to uker siden kjøpte jeg meg skøyteski og stilte opp i trimklassen i Skarverennet. Spenningen handlet om jeg i det hele tatt skulle klare å skøyte de nesten fire milene etter 20 år med festesmøring under skiene og like mange års fravær fra skirenn. Jeg kom meg gjennom på litt under tre timer og ble regelrett hektet på skigåing igjen. Året etter gikk jeg to "ordentlige" renn, Norefjellsrennet og Marka Rundt, men turte ikke å gå konkurranseklassen i Skarverennet. Istedet fikk jeg gå på skarpt og godt føre i morgentimene og fullførte på 2:08. I fjor våget jeg meg til start i konkurranseklassen og kom inn på 4. plass i min klasse og brukte 2:16, men på betydelig dårligere føre enn "trim-føret" året før. Det blir vanskelig å kopiere fremgangen i år, men det er lov å prøve og det ligger foreløpig an til gode forhold. Uansett er Skarverennet årets høydepunkt, både sportslig og sosialt. Vanligvis markerer det også slutten på sesongen, men i år kan ikke luften slippes helt ut av ballongen før etter Svalbard Skimaraton neste helg.

  

Haukelirennet - vendepunktet?

Skisesongen går ubønnhørlig mot slutten og jeg kjemper min egen lille kamp for å komme i såpass god form igjen at jeg kan avslutte med stil, eller i hvert fall like bra som jeg begynte. Denne helgen sto Haukelirennet på programmet. Et særdeles lystbetont renn, ikke bare fordi jeg gjorde fjorårets kanskje beste konkurranse der, men det er "alltid" kjempebra vær, flotte løyper i nydelig duvende høyfjellsterreng og et særdeles godt arrangement med fine premier og et startfelt krydret med toppløpere som Petter Northug, Sjur Røthe, Tord Asle Gjerdalen og Chris Jespersen.

I fjor dro jeg opp alene, men i år fikk jeg med Erik og Kaja fra Team SKIGO, og forhåpentligvis kan bilder som dette friste enda flere neste år.

Klart for årets kanskje flotteste renn!

Liten test av løypa før start.

Haukelirennet går i skøyting, og det betyr syre nesten fra første minutt. Det går stort sett bare oppover den første halvdelen, og egentlig er det lite hvile å få før på den siste mila. Etter skøyterennet i Cortina i begynnelsen av februar har hver eneste motbakke bydd på høy puls og syre når jeg har prøvd å skøyte. Et symptom på enormt dårlig form, selvfølgelig, og med tanke på en liten opptur i Haukelirennet og neste helgs Skarverenn, har jeg derfor kuttet i all trening, både antall økter og varighet. Overskudd har vært mitt mantra, og derfor var det utrolig deilig å kjenne at bena endelig var i stand til å trykke litt ordentlig til da bakkene i Haukelirennet skulle forseres. Jeg var på ingen måte rå, og nesten 3 minutter bak tiden fra ifjor, men akkurat nå er "normal" form godt nok for meg og et veldig velkomment tegn på at jeg er på rett vei.  Det ble andreplass i klassen (som i fjor), 14. plass totalt (nr 13 i fjor) og dermed to fine Hellstrøm-vinglass å ta med seg hjem.

Til bunns med Troll

Fem uker med sykdom og innspurt i totaloppussingsprosjekt og flytting skulle toppes med 95 km på ski. Selv jeg skjønte at det ikke var noen god medisin og var fornuftig nok til å velge trimklassen fremfor konkurranse denne gangen. Skuldrene var dermed lave og frykten for distansen minimal. Tvert i mot la jeg i vei med forventningens fryd og ante lite om hva det egentlig innebærer å gå 95 km på ski. Min forrige "rekord" var Norefjellsrennet for to år siden (hvor 60 km ble til 76 km i en feilmålt løype).

Jill hadde også bestemt seg for å trimme denne dagen, så vi var to som la i vei et drøyt kvarter før starten for konkurranseklassen gikk. Jill hadde dagen og trykket godt til fra start. Trim, sa du? Ja, ja - fordelen med trimklassen er uansett at man kan stoppe vel og lenge på mat- og drikkestasjonene. Litt for lenge, viste det seg etter hvert. For etter hvert skulle rennet dreie seg mer om å lete etter passende steder å late vannet. Ikke like lett for oss jenter i høyfjellsterreng og med heldress... Med kampen mot blæra glemte jeg heldigvis gnagsåret mitt. Aldri så galt at det ikke er godt for noe! Men jeg mistet Jill. Vel, akkurat det var ikke på grunn av mine to turer ut av løypa. Hun var rett og slett mye piggere enn meg og gikk på tyngre gir hele veien mens jeg jobbet som en helt bak henne.

Så hvordan var Troll? Fantastiske løyper i nydelig terreng, tørrvoks helt til mål, sol i ansiktet, og landets beste drikkestasjoner. Og 95 km var faktisk ikke så langt - i hvert fall ikke når man får det litt på avstand. Nå vet jeg hva det går ut på og kan planlegge neste års hovedmål, Grenaderen. Men først oppbygging og overskudd frem mot Haukeli, Skarven og Svalbard!