Progressiv langkjøring

Snø ble alt for fort til slaps og med litt usikre føreforhold trakk jeg inn i varmen for dagens løpeøkt. Jeg trengte en litt småhard økt og har lenge hatt lyst til å prøve en såkalt progressiv langkjøring. Dette innebærer at man starter i et rolig tempo og gradvis skrur opp farten, f.eks. med 0,2 km/t annenhvert minutt. Om man starter på 10 km/t, gjerne etter en kort oppvarming, vil man etter 50 minutter nå en fart på 15 km/t. Om man skal holde ut så lenge på en tredemølle er det fint å få lov til å leke litt med knappene!

Jeg må innrømme at jeg kjedet meg litt i begynnelsen. Fartsøkningene er nesten umerkelige og jeg lengtet litt etter å trykke til som på intervaller. Etter hvert tok farten over for kjedsomheten og jeg måtte begynne å konsentrere meg mer om tempoet. Mot slutten ble det riktig så tungt og hardt for hodet. Det er litt absurd at man stadig skal skru opp tempoet mens man blir mer og mer sliten, samtidig som man teller ned minuttene. Og mølle er mølle, minuttene går så inderlig mye saktere enn ute i marka. For å sikre at jeg ikke skulle feige ut innen de planlagte 50 minuttene, målte jeg avstanden de siste 12 minuttene slik at jeg fikk et testresultat på Cooper-testen i samme økt. Med den progressiviteten jeg valgte ble resultatet på denne Cooper-testen 2800m. Ikke så verst gitt at testen ble en litt ukurant del av en lengre økt.

Økten var hardere enn jeg forventet, men definitivt noe jeg vil gjenta og anbefale for andre. I tillegg til å være formbyggende er gjennomføringen veldig bra for hodet og god forberedelse for konkurranser, som gjerne oppleves litt på samme måte. Kjør på!

Bedre ute!