Beitostølen Skimaraton

Beitostølen bød på rekordtidlig sesongstart for oss turløpere med helgens skimaraton. Heldigvis var det ikke snakk om noen full maraton, men det som skulle være 22 km ble til slutt 26 km, og med bitende kulde på slep, ble det likevel en tøff start på sesongen.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å droppe rennet dersom det ble kaldere enn minus 13-15 grader. Fredag var imidlertid værvarselet på riktig side av grensen jeg hadde satt for meg selv, og jeg preppet skiene for renn og begynte å bli ganske gira på å gå. Det er lett å la seg rive med når man camper bokstavelig talt midt i løypa og drøyt 100 m fra start sammen med en like entusiastisk Skigo-gjeng, så selv om det nok var langt kaldere enn den grensen jeg hadde satt, stilte jeg til start.

Beitostølen Skistadion

Jeg var veldig spent på formen før start. Med litt mindre trening enn normalt de siste ukene hadde jeg et håp om at i hvert fall overskuddet skulle være på plass igjen etter en litt tung senhøst, og uten å gjort noen grundig analyse av startlisten hadde jeg pallplass som mål. Med blant annet Auklandbrødrene og flere løpere fra Team United Bakeries ble det raskt strekk i feltet etter start. Litt stress blir det alltid likevel, men jeg prøvde for en gangs skyld å legge meg i rygg på noen som holdt fornuftig fart. Rett før en bakke gikk jeg likevel ut for å ha eget spor og fikk etter hvert en luke og ble gående for meg selv. Etter første drikkestasjon følte jeg meg skikkelig sprek og ga på det jeg kunne for å få forsprang på stakerne før fjellrunden. Fjellrunden skulle etter mine beregninger og antakelser være ca 5-6 km og relativt flat, og jeg anså mye av rennet for å være gjort da jeg kom opp på fjellet. Men bortsett fra de første par kilometerne var runden alt annet enn flat og opp mot 9-10 km lang. Jeg følte likevel at jeg klarte å jage bra, men etter hvert tok kulden over og jeg ble mer opptatt av å rekke ned til world cup-løypene og mål før jeg mistet følelsen i føttene. Siden jeg er best i bakker og kupert terreng hadde jeg gledet meg til å gå de siste kilometerne i world cup-løypene, og opp danskebakken tenkte jeg på Thereses klassiskløp for noen uker siden, selv om det neppe ga slike assosiasjoner for de som eventuelt så på. Det så nok bedre ut da Sandra Hansson og Nikolai passerte.

Vinneren av dameklassen, Sandra Hansson. Nikolai finner alltid en god rygg... Foto: Rolf Bøhn/Kondis

Oppsummert: Det ble pallplass, riktignok med relativt luftig avstand til nr 2 (som langrenn.com påpekte), men best var følelsen av at kroppen fungerte og at teknikken, i alle fall i diagonal, stemte,  helt til kulda tok overhånd... Godt å være i gang!

Mer om rennet og flere bilder her: 
http://kristinblombergpedersen.blogspot.no/2012/12/sesongstart.html
kondis.no