Dag 9: Valdidentro, Stelvio ancora

Én dag igjen av ferien og én siste utfordring, teste landeveissykling. Jeg måtte jo bare gjøre det, sykle opp Stelvio. Jeg har aldri sittet på en landeveissykkel før, så akkurat farkosten skremte meg mer enn bakkene. Det ble il gran finale på en uke hvor det har vært tett mellom de store begivenhetene, Paul Tergat Track i Seiser Alm, Stelvio på bena, rulleski og tynne hjul, og halvmaraton i Davos.

Favorittpartiet

Jeg var veldig ydmyk for oppgaven da jeg klikket inn pedalene og alene satte kurs mot Bormio og Stelvio-klatring med et hittil ukjent verktøy. Den første kilometeren i bakken var tung og jeg tenkte at dette ble en nedtelling fra 21 til null og motiverte meg selv med at jeg kunne stoppe for en kaffe halvveis. Vi er jo i Italia og det er jo det de gjør disse landeveissyklistene, sykler rundt og drikker kaffe. Men brått gikk det mye bedre og jeg ble ekstra motivert av at pulsen holdt seg lav og hvor utrolig lett det gikk hver gang det flatet bittelitt ut. Dessuten hadde jeg mer enn nok med å konsentrere meg om ikke å bli nedkjørt av alle motorsyklistene som fylte bakken i dag, makan til adrenalinjunkies! Motstykket var alle de hyggelige syklistene som syklet forbi. De må jeg innrømme at det var ganske mange av. Men jeg syklet forbi fem stykker jeg også. Den ene hadde sideveske, så det teller antakelig ikke. 2:23 brukte jeg på klatringen. Raskt nok til at jeg har mange jenter bak meg på Strava, og sakte nok til at bena forhåpentligvis ikke tok stor skade på "hviledagen".

Jeg leide sykkel på Mapo Bike i Valdidentro, ett par hundre meter fra hotellet vårt , Hotel Alpen.
Kan trygt anbefale begge deler.

And here are the votes... Stelvio på sykkel gikk definitivt raskest og kostet minst i form av puls. Stelvio på rulleski var lettest. Stelvio på bena ga mest endorfiner. Jeg gjør gjerne alt om igjen!