Davos & Livigno

Neste helg skulle jeg løpt cross-distansen under Mont Blanc Marathon, men ustabile knær og manglende løpeform gjorde at jeg droppet turen til Chamonix til fordel for en lang langhelg i Livigno. Siden Davos ligger på veien fra Zürich til Livigno ble det ett par dager der også, bare for å ha prøvd det også.

I Davos bodde jeg på Walserhuus, øverst oppe i dalen Sertig, i underkant av en mil fra sentrum av Davos. Sertig var alt hva man forestiller seg en øde dal i Sveits skal være, grønne enger, krystallklar elv, gamle tømmerhus og kyr som beiter. I tillegg var det et fantastisk utgangspunkt for løpeturer i fjellet og mål for bakkeintervaller på rulleski. Og det var også de to øktene jeg fikk unna der: Lang langtur på bena, mer eller mindre løpende, alt ettersom hva knærne (nedover) og pulsen (oppover) tillot, og en kontrollert intervalløkt på rulleski.

Stitur i Davos.

Så bar det videre til mer kjente trakter, nemlig Livigno, hvor jeg er nå, på favoritthotellet mitt Larice. Det er andre gang jeg er her, i tillegg til at vi var innom her i fjor sommer også da vi bodde i nabolandsbyen Valdidentro (på Larice's søsterhotell, Alpen), som er nærmere det berømte Stelvio-passet.

For Stelviopasset er det absolutte trekkplasteret her. Etter at jeg både syklet, løp og gikk på rulleski opp der i fjor har jeg drømt om å komme tilbake. Jeg fikk kick av å klatre de drøye 1500 høydemeterene både på rulleski, bena og sykkel, og utfordringen er å velge "stilart" når man har begrenset med tid. Denne gangen ble det sykkel, mest for avvekslingens skyld. Jeg mente å huske at det hadde gått ganske lett i fjor, men det er mulig det var av eufori over å sykle på landeveissykkel for første gang. I år gikk det nemlig overhodet ikke lett, og jeg begynte å telle serpentiner med en eneste gang, mens jeg stadig forsøkte å finne lettere gir. De siste 3-4 km er de tyngste, men da ser man også toppen foran seg slik at det er lett å motivere seg. Samtidig finner man alltid fellesskap med andre som har det like tungt og godfølelsen slår inn med en gang man bikker over toppen. Yey - I did it again! Og så glemmer man hvor tungt det var... Av tre turer på landeveissykkel er to av dem gjort unna opp Stelvio. Det kan bli en statistikk vanskelig å opprettholde.

Livigno & Stelviopasset.

Livigno er også helt unikt når det kommer til rulleski i og med at det er kilometervis av sykkelveier gjennom dalen, i tillegg til en ganske godt egnet slak stigning opp mot Forcola-passet. Restitusjonsøkten i går kveld ble derfor gjort unna på de små hjulene i solen, og jammen traff jeg ikke vår kjære sykkel-guide fra i fjor. Jeg fikk ikke tid til terrengsykling denne gangen, men er det noe Livigno virkelig er skapt for så er det off road sykling, med et helt fantastisk stinett, i tillegg til en bike-park i dalsiden mot Trepalle/Bormio. På de samme stiene er det selvfølgelig også helt nydelig å løpe (så lenge du holder deg unna bike-park'en). I dag forsøkte jeg å komme meg litt lenger opp på fjellet, men høyden tok meg bokstavelig talt og jeg endte med å cruise på yndlingsstiene mine langs dalsiden med panoramautsikt over Livigno.

Well, well, det var neste alt jeg rakk for denne gang. Etter en rulleskitur mot Forcola i morgen tidlig bærer det hjemover igjen - med masse inspirasjon til høstens SKIGO-samling i nettopp Livigno og den andre favoritten, Seiser Alm.