Livigno - nok et treningsparadis i Bella Italia

Tradisjonen tro forlot jeg landet for 17. mai feiring. I fjor var Seiser Alm destinasjonen, i år var det Livigno som skulle testes ut. Livigno er sammen med Val Senales og Seiser Alm en populær destinasjon for det norske landslagets høydesamlinger i Italia, og vi følger selvfølgelig etter. Mai er definitivt utenfor sesong for denne lille høydeperlen, og ved ankomst var fortsatt bare to av tre tilfartsveier åpne. Yr forespeilet oss regn, sludd og snø og noen få varmegrader på det meste, så bagasjen var fylt med dun, ull og regntøy. Bagasjen la imidlertid SAS like gjerne igjen i København, så vi brukte den første formiddagen til å løpe rundt i Livigno´s tax free butikker (jepp, alle varer i alle butikker selges uten moms) for å handle inn det vi trengte for å få tatt i bruk vårt treningsmekka. 

Utpå ettermiddagen 17. mai hadde vi endelig fått tak i alt vi trengte og regnværet hadde gitt seg og vi var klare for økt én, en rolig løpetur i Valle Federia, rett utenfor sentrum. Livigno ligger ca 1800moh og vi løp ikke langt før vi nådde snøgrensen.

Ny fra topp til tå, takke være SAS.

Sent fredag kveld kom det meste av bagasjen vår og vi traff Fabrizio for å planlegge lørdagens sykkeltur. Igjen var ikke Yr på vår side, mens de lokale værgudene var mer generøse og vi våknet lørdag morgen til blå himmel og strålende alpesol. I følge vår sykkelguide Fabrizio har Livigno sitt eget lille mikroklima og værmeldingene er sjelden presise. Livigno er et mekka for terrengsykling med milevis av stier for alle tekniske nivåer samt utforsykling. Også landeveissyklistene har nok å bite i med flere passoverganger og nærhet til Engadindalen i Sveits, Stelviopasset, osv. Vi leide sykler på sykkelbutikken 360. 

Sykkelkittet Miss Kitty var godt å ha når kjedet ikke hadde dagen.

Lørdag kveld ble det nok en liten løpetur i Valle Federia. Jeg begynte å kjenne høyden og hadde den sedvanlige "høydesyken" som for min del kommer rundt dag 2-3, tunge ben, småuggen og kvalm, men deilig med en liten rolig runde likevel.

Søndag bøttet det ned i takt med at høyden tok skikkelig tak, så jeg sløvet og småsov hele formiddagen. Etter hvert kom både solen og formen og vi fikk på oss rulleskiene for første gang i år. Og for et sted for første rulleskiøkt! Kilometer på kilometer med nydelige asfalterte sykkelveier og slak bilvei perfekt for bakkeøkten (selv jeg tør kjøre ned) opp mot Forcolapasset. Drømmen om Stelviopasset måtte vi imidlertid gjemme til sommeren, der var det bedre føre for vanlige ski akkurat nå.

Mandag morgen bar det på nytt ut i stinettet, denne gangen med staver for en rolig langtur på bena. Dette ble kanskje den beste økten ettersom jeg hadde begynt å venne meg til høyden. Bena var gode og det føltes som vi kunne løpe rundt hele dagen. Vi valgte stinettet på nordsiden av Livigno, og holdt oss ganske langt nede i dalsiden på grunn av snø. Sommerstid er det imidlertid nok av andre alternativer å velge i, og ikke minst toppturer opp til ca 3000 meter. Dagen ble kronet med en kort men intensiv styrkeøkt og totalen ble dermed ikke så verst tross manglende bagasje, stabilt ustabilt vær og høydesyke. 

Neste Italiatur er allerede bestilt og blir nå "revidert" slik at vi også får et gjensyn med Livigno i tillegg til Seiser Alm. Kanskje får vi med oss en halvmaraton i enten Davos (Swiss Alpine Marathon) eller Livigno (Stravigno) den 27. juli. Med base noen dager i Valdidentro blir det endelig også rulleski- og kanskje sykkel opp Stelviopasset. Gleder meg!

Vi bodde på Larice Suites & Breakfast midt i Livigno. Hotellet kan varmt anbefales, både for nydelige rom, hjelpsomhet, mat og beliggenhet. Hotel Bivio er et annet godt alternativ i Livigno.