Til bunns med Troll

Fem uker med sykdom og innspurt i totaloppussingsprosjekt og flytting skulle toppes med 95 km på ski. Selv jeg skjønte at det ikke var noen god medisin og var fornuftig nok til å velge trimklassen fremfor konkurranse denne gangen. Skuldrene var dermed lave og frykten for distansen minimal. Tvert i mot la jeg i vei med forventningens fryd og ante lite om hva det egentlig innebærer å gå 95 km på ski. Min forrige "rekord" var Norefjellsrennet for to år siden (hvor 60 km ble til 76 km i en feilmålt løype).

Jill hadde også bestemt seg for å trimme denne dagen, så vi var to som la i vei et drøyt kvarter før starten for konkurranseklassen gikk. Jill hadde dagen og trykket godt til fra start. Trim, sa du? Ja, ja - fordelen med trimklassen er uansett at man kan stoppe vel og lenge på mat- og drikkestasjonene. Litt for lenge, viste det seg etter hvert. For etter hvert skulle rennet dreie seg mer om å lete etter passende steder å late vannet. Ikke like lett for oss jenter i høyfjellsterreng og med heldress... Med kampen mot blæra glemte jeg heldigvis gnagsåret mitt. Aldri så galt at det ikke er godt for noe! Men jeg mistet Jill. Vel, akkurat det var ikke på grunn av mine to turer ut av løypa. Hun var rett og slett mye piggere enn meg og gikk på tyngre gir hele veien mens jeg jobbet som en helt bak henne.

Så hvordan var Troll? Fantastiske løyper i nydelig terreng, tørrvoks helt til mål, sol i ansiktet, og landets beste drikkestasjoner. Og 95 km var faktisk ikke så langt - i hvert fall ikke når man får det litt på avstand. Nå vet jeg hva det går ut på og kan planlegge neste års hovedmål, Grenaderen. Men først oppbygging og overskudd frem mot Haukeli, Skarven og Svalbard!