Haukelirennet - vendepunktet?

Skisesongen går ubønnhørlig mot slutten og jeg kjemper min egen lille kamp for å komme i såpass god form igjen at jeg kan avslutte med stil, eller i hvert fall like bra som jeg begynte. Denne helgen sto Haukelirennet på programmet. Et særdeles lystbetont renn, ikke bare fordi jeg gjorde fjorårets kanskje beste konkurranse der, men det er "alltid" kjempebra vær, flotte løyper i nydelig duvende høyfjellsterreng og et særdeles godt arrangement med fine premier og et startfelt krydret med toppløpere som Petter Northug, Sjur Røthe, Tord Asle Gjerdalen og Chris Jespersen.

I fjor dro jeg opp alene, men i år fikk jeg med Erik og Kaja fra Team SKIGO, og forhåpentligvis kan bilder som dette friste enda flere neste år.

Klart for årets kanskje flotteste renn!

Liten test av løypa før start.

Haukelirennet går i skøyting, og det betyr syre nesten fra første minutt. Det går stort sett bare oppover den første halvdelen, og egentlig er det lite hvile å få før på den siste mila. Etter skøyterennet i Cortina i begynnelsen av februar har hver eneste motbakke bydd på høy puls og syre når jeg har prøvd å skøyte. Et symptom på enormt dårlig form, selvfølgelig, og med tanke på en liten opptur i Haukelirennet og neste helgs Skarverenn, har jeg derfor kuttet i all trening, både antall økter og varighet. Overskudd har vært mitt mantra, og derfor var det utrolig deilig å kjenne at bena endelig var i stand til å trykke litt ordentlig til da bakkene i Haukelirennet skulle forseres. Jeg var på ingen måte rå, og nesten 3 minutter bak tiden fra ifjor, men akkurat nå er "normal" form godt nok for meg og et veldig velkomment tegn på at jeg er på rett vei.  Det ble andreplass i klassen (som i fjor), 14. plass totalt (nr 13 i fjor) og dermed to fine Hellstrøm-vinglass å ta med seg hjem.