OBIK - brutalt endorfinkick!

OBIK er gøy! OBIK er 10 km i VM-løypene i Holmenkollen med tilnærmet makspuls i en drøy halvtime, hver onsdag gjennom vinteren. Noen kaller det "nær-døden-opplevelse", det er ikke så langt fra sannheten, men like fullt er det et enormt endorfinkick, sikkert som banken!

Rehab i Seiser Alm.

Etter en januar med mer tid på benken og i slynger hos fysioterapeuter, mange, men korte og rolige skiøkter var det endelig tid for OBIK-sesongstart for meg i går. Jeg var tidlig ute og fikk hjelp av Bull til å legge klister og la ut på en testrunde. I den løse kunstsnøen i Kollen er det en sjelden forunt å ha godt feste, men jeg slo meg til ro med ganske godt feste og bekymret meg egentlig mer for utforkjøringene. De aller fleste skiturene i år har foregått i slakt fjellterreng, så det har blitt lite trening på høy fart i styresnø.

Starten gikk og pulsen kom opp i 170 (makspulsen min er ca 183) i løpet av 48 sekunder. OBIK er et jag, opp en bakke, ned en bakke, opp igjen, og ned igjen, og sånn holder vi på. Jeg fikk stort sett gått skikkelig på i bakkene, men utfor var jeg mer pinglete enn vanlig. Skjerpings! Opp Midtstubakken på andre runden ante jeg en antydning til sprekk, på rundens høyeste punkt begynte jeg å bli såpass fornøyd at jeg måtte jobbe ekstra med motivasjonen. Opp Hellnerbakken holdt jeg farten til ett par av gutta, mens en annen fyr ropte løype og ilsint tråkket på skiene mine da jeg ikke flyttet meg (ærlig talt, "løype" på OBIK???) og i mål var jeg på 37:15, med klasseseier og 9. plass totalt. En kjapp titt på lista viser at formen er omtrent som i fjor, kanskje bittelitt dårligere, men det kan jo raskt endre seg når hardøktene og konkurransene blir flere. Neste startskudd går i Sørkedalen på lørdag.