Holmenkollmarsjen light

I år valgte jeg den korte distansen i Holmenkollmarsjen. I det hele tatt skulle dette være en sesong med fokus på litt kortere renn og overskudd, en plan jeg la i god tid før skadetrøbbelet gjorde sitt inntog i september, men som jo dermed passer enda bedre. Jeg følte meg bra i dagene frem til rennet, mange rolige økter i Seiser Alm hadde gitt overskudd og grep om teknikken, og bena viste seg så pigge som de ikke hadde vært siden vårsnøen på de siste hardøktene. Ambisjonene var dermed høye, jeg gikk for klasseseier og topp tre totalt.

Allerede i første bakke, som er 5 km lang i 23 km-versjonen av marsjen, skjønte jeg at det først og fremst kom til å handle om å komme seg til mål. Jeg hadde blitt fortalt at det ville bli tørrere snø, og dermed bedre feste, rett oppe i bakken, men det skulle ta hele den fine bakken som jeg hadde gledet meg til før jeg kunne få litt fart på skiene. I det lettere terrenget på toppen tok jeg igjen noen av jentene som løp fra meg i bakken. En av dem lot seg heldigvis invitere til kamp slik at arbeidsmoralen fikk et lite løft og resultatet til slutt ikke alt for ille. 

Siden egen prestasjon ikke ble til å skryte av denne gangen får vi heller spandere noen linjer på Skiforeningen. Føret kunne de selvfølgelig gjøre lite med, resten hadde de desto bedre kontroll på, alt fra den fantastisk koselige og lune stemningen på start til drikkestasjonene og after-race-servicen i Holmenkollen. De hadde til og med lurt frem sola disse små timene vi koste oss i marka. Neste år har jeg sikkert glemt alle glipptakene og stiller på start igjen!