Holmenkollmarsjen

Med kulda kom også Holmenkollmarsjen og enda en gang skulle vi stå og hutre i 18-19 kuldegrader på start i Sørkedalen en lørdag morgen. Denne gangen rakk jeg heller ikke å varme opp på grunn av forsinkede busser til start. Sistnevnte var i grunnen det eneste som ikke var 100 % i Skiforeningens arrangement, som ellers er en fantastisk opplevelse fra start til mål - bortsett fra utmattelsen som langsomt kryper på. 

 

Midtstubakken - snart i mål.

Formen var veldig bra uken før start, jeg gikk et godt obik-renn på onsdag og jeg gledet meg veldig til rennet og var spent på om jeg kunne kutte noen minutter fra i fjor. Men til tross for at rennet føltes mye lettere enn i fjor ble det med ett minutts forbedring. Faktisk tapte jeg tre minutter til meg selv i forhold til fjorårets tid på de siste 9 kilometerne, hvor ca halvparten er gode utforkjøringer. Kanskje hadde det også litt med føret å gjøre?

Foto: Bjørn Johannessen/Kondis.no

I år startet jeg i 6. pulje og det var betydelig tettere i sporet enn i fjor, da jeg startet i første pulje og dermed fikk gleden av god strekk i feltet. Jeg er ikke særlig god til å legge meg i rygg, og mye krefter går bort på sporskifter, men etter hvert ble flyten bedre og bakkene opp Gråseterveien, som for meg på mange måter er løypas høydepunkt, var en fryd å gå. I år holdt jeg bedre tritt med feltet over vannene, kanskje fordi jeg gikk i en dårligere pulje, men det var uansett deilig å slippe å miste motet så tidlig i rennet. Partiene etterpå og frem til Fyllingen prøvde jeg å holde fokus, men tapte etter hvert likevel en rygg jeg gjerne skulle holdt. På Fyllingen, da jeg akkurat gikk og tenkte på hvor knirkefritt alt hadde gått, ble det plutselig full stopp. Is under skia! Jeg prøvde så godt jeg kunne, men klarte ikke å skrape det bort. Da ble jeg plutselig reddet av en fantastisk hyggelig mann som tilbød meg å gå over skiene sine. En utrolig hyggelig gest, som også ble fulgt opp av et rop om god tur, da jeg kunne sette av gårde igjen. Det er umulig ikke å bli glad og få ekstra krefter av slikt, og dette brakte meg frem til matstasjonen til United Bakeries ved Kobberhaugen. Til tross for cola- og kaffeblandingen jeg fikk her tapte jeg tid inn mot mål. Jeg ble gående mye alene og følte at det ble litt for mye kaving. Fikk likevel plukket noen rygger mens jeg også ble fragått av andre. Inn mot mål fikk jeg også en god fight med en annen jente og jeg forbannet meg på at jeg ikke skulle tape spurten slik som i Toblach forrige helg. Klokket inn til 3:43 og syvende plass i klassen og nr 50 totalt. Dårligere plasseringer enn i fjor, men konkurransen var hardere. Mange gode skijenter er det definitivt!

Nå ser jeg frem til noen uker med god trening og mindre renn. Batteriene må lades igjen!