Når veien er målet

1. mai er som 1. nyttårsdag for mange skiløpere. Det markerer starten på en ny sesong, og dermed var det kanskje ikke så overraskende at Sørkedalen hadde flere rulleskiløpere enn meg og Ragnar Bragvin Andresen i dag. Den eneste grunnen til at jeg befant meg på asfalten og ikke langt inne i skogen er at bena langt fra er ship shape, dermed var jeg heller ikke supermotivert før jeg heldigvis rullet på Maren inne i Sørkedalen. 

Ny sesong og nye muligheter. Spørsmålet om målsetting melder seg raskt. Det er vanskelig å sette seg tydelige mål på ski. Føret kan variere i de ulike rennene fra år til år, og det samme kan deltagerlisten, slik at verken tid eller plassering nødvendigvis blir riktig mål på utvikling. I foregående sesong "slapp" jeg å sette meg andre mål enn å bli skadefri, noe som også resulterte i at den siste og avgjørende tenningen manglet i de rennene jeg gikk. Til tross for en halvveis mislykket sesong resultatmessig har opplevelsene stått i kø. Mer enn selve skirennene husker jeg nydelige morgenturer på ski på forsesongen, spektakulære treningsøkter i Seiser Alm, Livigno, Stelvio, Val Senales og Lenzerheide, helgeturene til snø med gode venner og mange mil i solen på realt klisterføre. Nye opplevelser er det jeg ser frem til i sesongen 2014/2015 og oppkjøringen til den, så kommer resultatene som god bonus.

Og dette er noen av opplevelsene jeg skal ha med meg på vei mot neste sesong:

Frisk luft i Tysfjord - sommerski på Sognefjellet - løping i Central Park - barmark i Davos/Livigno - Trolltunga - Skåla Opp - 2VK Matterhorn Ultraks - SKIGO-samling i Seiser Alm/Livigno - oktoberski på breen i Val Senales - og en masse hverdagsturer i Nordmarka

Bring it on!

Sesongfinale - Skarverennet 2014

Jeg har en soft spot for Skarverennet. Det var på alle måter impulsstarten i Skarverennet for fire år siden som fikk meg tilbake i skiløypa, og jeg kan knapt begripe hva jeg holdt på med før det. Skarverennet er årets desiderte høydepunkt.

For tre år siden kunne jeg seile av gårde over fjellet på skarpt føre og uten et menneske i sikte før jeg satte meg ned i sola sammen med noen lokale helter på Ustaoset og så konkurranseløperne snuble over mål etter 37 km i våt slush. I år var det min tur til å trampe over fjellet i den samme slushen. Det var såpass jævlig at jeg med stor sannsynlighet finner veien tilbake til trimklassen neste år. Utforkjøringene var nesten like utfordrende som motbakkene, og flatene ga ingen hvile. I år holdt jeg meg på bena og stavene mine var gudskjelov like hele da jeg kom i mål, men til tross for det fantastiske været ble det liten tid til å nyte turen over fjellet. Afterski´en derimot. Den var akkurat så bra som den pleier å være!

Beholdningen ble en tredjeplass i klassen, en hallingkniv og en tid som ble ca 27 minutter dårligere enn i fjor. Når også Therese Johaug brukte 23 minutter mer, er det kanskje ikke så mye å jamre over.

Nå blir det fullt fokus på basistrening for å få orden på skader og å venne kroppen til løping og rulleski igjen. Men skiene ryddes ikke helt bort, om drøye fire uker bærer det til fjells med ski og hotpants i bagasjen for sommerskiløping på Sognefjellet!

Lillehammer Trollski Marathon - riktig medisin

Etter å ha ligget på benken det meste av vinteren var det med et visst overmot jeg bega meg ut på Trollski Marathon på lørdag. 95 km er sjelden god medisin for rygg- og skulderplager, ei heller for kroniske smerter i lår, hofte og setemuskulatur. Likevel var jeg ikke veldig tung å be da Maren ymtet frempå om Troll som Birken-erstatning. Vel, jeg trengte jo ingen Birken-erstatning siden jeg fikk koseturen over fjellet på Fredagsbirken, hvor jeg dessuten mener å huske at jeg lovte meg selv at jeg nettopp IKKE skulle gå Trollski i år. Men heller ikke min merittliste er veldig lang denne vinteren, og man glemmer som kjent raskt, dermed var jeg plutselig påmeldt 95 km i vårsola fra Venabu til Sjusjøen.

Maren og jeg sjekket inn på Venabu Fjellhotell kvelden før og fikk tildelt et rom i en hytte rett ved start. Her ble siste hånd på smøreverket lagt etter gode råd fra pålitelige kilder. Topplaget ble en miks av Rode fiolett klister blandet med Rode T-line KM3.

Rett før start spredte det seg voldsom usikkerhet i feltet med hensyn til om klisteret burde dekkes eller ikke. Det var ikke fare for nedbør underveis, men kulda natten i forveien hadde satt sitt tydelige preg på sporene som plutselig bød på tørr og relativt finkornet snø. Jeg droppet dekning, og håpet på det beste. Kanskje hadde jeg fått bedre gli om jeg hadde dekket klisteret, men jeg hadde i alle fall feste hele veien, faktisk helt til siste bakke før Sjusjøen var forsert.

Starten gikk. Maren startet i pulje 2 og jeg i pulje 3, så henne så jeg aldri. Etter 2-3 km med antydning til kø og litt posisjonering satte feltet seg. Jeg hadde 2-3 jenter rundt meg som jeg forsøkte å fokusere på å holde følge med, samtidig som jeg tok inn det fantastiske landskapet. Det gikk lett, likevel var plutselig de andre jentene borte etter en matstasjon og jeg endte opp med å taue på et tog av mindre gentlemen gjennom motvinden på myrene. Kilometerne gikk veldig sakte i begynnelsen og allerede ved 30 km måtte jeg jobbe med motivasjonen. Den midterste delen husker jeg ikke mye fra, som vanlig mistet jeg fokus da og begynte å si til meg selv at "herregud, det er 95 km, vær fornøyd med å fullføre". For å være helt ærlig gadd jeg ikke å diskutere med den stemmen før jeg etter hvert nådde kjent terreng nedenfor Pellestova. En dame som hadde feid forbi med en fart som gjorde at jeg trodde svenskene hadde smurt skiene hennes, var plutselig innen rekkevidde og jeg tok gradvis innpå i bakkene opp mot Pellestova. Ved matstasjonen gikk jeg forbi, rakk å få en styrketår av Erling Jevne før jeg kastet meg ned bakken. Flatene langs Reinsvann er vanligvis ikke min styrke, men jeg fikk luke på damen med den gode gliden. I bakkene inn mot Sjusjøen fikk jeg øye på nok en frøken og bestemte meg for å kapre nok en plass på totallista. Skulle hatt det fokuset hele veien, for inn mot mål følte jeg meg litt for pigg. Tiden ble 6:32, andre plass i klassen og 18. plass totalt. Drømmen var 6:15, men med et føre som var betydelig tråere enn forventet, og tider som for de fleste var en del dårligere enn i fjor, har jeg slått meg på brystet og sagt meg fornøyd med kvinndomsprøven!

Avstanden opp til Maren ble stor. Superwoman gikk på 6:01 og kapret 7. plassen totalt. Veldig sterkt! Bildet er fra kondis.no, fotograf Rolf Bakken.

Og hvordan var kroppen på søndag? Jo takk, passe støl. Men for første gang denne vinteren våknet jeg smertefri i hofte. lår og setemuskulatur. Trollski er med andre ord riktig medisin. Synd det er et år til neste gang.

Lillehammer Trollski Marathon anbefales på det varmeste. Det er kanskje bare Haukelirennet og Skarverennet som kan matche med tanke på fantastiske omgivelser. Samtidig er arrangementet gjennomgående bra og samtlige matstasjoner vartet opp med kjempegod service.

Fredagsbirken

Onsdag kl 15: Bli med på Fredagsbirken, sier SKIGO-Christian. Hadde tenkt å gå, og skulle så gjerne, sier jeg, men jeg har nettopp hatt influensa... 
Onsdag kl 15:10: Jo, bli med, sier fysio-Arne Olav, som også skal gå, og stikker nåler til jeg vrir meg på benken.
Onsdag kl 16:19: Kristin, vi skulle ikke gått Fredagsbirken? (vingle-Linda) Nja, jo, tja, skal egentlig i bryllup, vet ikke om jeg får fri. Ok da, spør om fri i morgen og gir deg beskjed før kl 12 (ustoppelige-Kristin).
Onsdag kl 17:01: 

Torsdag kl 8:25: Kalde føtter? Spør Kristin, og vi blir enige om å legge det på is med mindre Birken-arrangøren er fleksible og lar oss melde oss på etter fristen. Jeg slår meg veldig til ro med at det ikke blir noe.

Torsdag kl 10:21: Vi kan melde deg på manuelt og så betaler du når du henter startnummer, sier Birken. Skal vi gå da??? (ustoppelige-Kristin). Jeg vingler - overlater til deg å bestemme for oss begge (vingle-Linda). Fillern... Jeg overlot den ballen til deg!!! Vi går da? (ustoppelige-Kristin).

Torsdag kl 12:01: Herregud! Dette er galskap!!!!

Torsdag kl 16:19:

Torsdag kl 21:37:

Fredag kl 01:45: Sove da?

Fredag kl 04:15: Skiaktiv er skråsikre på dekning. Jeg dekker klisteret med rød HF og søler kaffe utover hele benken.

Fredag kl 05:30: Første dostopp.

Fredag kl 06:15: Andre dostopp..

Fredag kl 06:30: Må han ligge under fartsgrensen??? (ustoppelige-Kristin)

Fredag kl 08:20: 

 Fredag kl 08:29:

Fredag kl 10:39:

Foto: Stein Arne Negård/kondis.no

See ya next year!

Engadin Skimarathon DNS

Engadin Skimarathon var et av sesongens hovedmål og etter hvert som januar og februar gikk i vasken med lår- og hofteproblemer skulle liksom kjerringa reises i Sveits. Den gang ei. Med kraftig influensa inntil fem dager før start var legens anbefaling å droppe rennet, og kroppen var ikke helt uenig da den testet løypa dagen før rennet. At rennet foregikk på ca 1800 meters høyde gjorde det ikke mindre belastende.

Ja, ja. Værmeldingen viste sol, sol, sol i Engadindalen, så tur til Sveits måtte det selvfølgelig bli likevel. Dermed fikk jeg testet deler av løypa som forberedelse til neste år og sett den kaotiske starten som nødvendigvis er resultatet når hundrevis av løpere startet samtidig i skøyting. Og jeg fikk masse sol, masse søvn og ett par rolige timer på ski hver dag i løyper like velpreppa som stuegulvet mitt.

På vei til Engadin så vi et skilt til Lenzerheide, hvor Tour de Ski ble arrangert tidligere denne sesongen. På mandag var vi lei av flate løyper og svingte istedet innom der for å teste Tour de Ski-løypene. Og hvilket sted!! Lenzerheide kan varmt anbefales for en langweekend eller mer. Her var det nydelig preparerte og varierte langrennsløyper samt alpinbakker råe nok til at verdenseliten hadde sin World Cup avslutning der. 

Kommer tilbake neste år!