Fredagsbirken

Onsdag kl 15: Bli med på Fredagsbirken, sier SKIGO-Christian. Hadde tenkt å gå, og skulle så gjerne, sier jeg, men jeg har nettopp hatt influensa... 
Onsdag kl 15:10: Jo, bli med, sier fysio-Arne Olav, som også skal gå, og stikker nåler til jeg vrir meg på benken.
Onsdag kl 16:19: Kristin, vi skulle ikke gått Fredagsbirken? (vingle-Linda) Nja, jo, tja, skal egentlig i bryllup, vet ikke om jeg får fri. Ok da, spør om fri i morgen og gir deg beskjed før kl 12 (ustoppelige-Kristin).
Onsdag kl 17:01: 

Torsdag kl 8:25: Kalde føtter? Spør Kristin, og vi blir enige om å legge det på is med mindre Birken-arrangøren er fleksible og lar oss melde oss på etter fristen. Jeg slår meg veldig til ro med at det ikke blir noe.

Torsdag kl 10:21: Vi kan melde deg på manuelt og så betaler du når du henter startnummer, sier Birken. Skal vi gå da??? (ustoppelige-Kristin). Jeg vingler - overlater til deg å bestemme for oss begge (vingle-Linda). Fillern... Jeg overlot den ballen til deg!!! Vi går da? (ustoppelige-Kristin).

Torsdag kl 12:01: Herregud! Dette er galskap!!!!

Torsdag kl 16:19:

Torsdag kl 21:37:

Fredag kl 01:45: Sove da?

Fredag kl 04:15: Skiaktiv er skråsikre på dekning. Jeg dekker klisteret med rød HF og søler kaffe utover hele benken.

Fredag kl 05:30: Første dostopp.

Fredag kl 06:15: Andre dostopp..

Fredag kl 06:30: Må han ligge under fartsgrensen??? (ustoppelige-Kristin)

Fredag kl 08:20: 

 Fredag kl 08:29:

Fredag kl 10:39:

Foto: Stein Arne Negård/kondis.no

See ya next year!

Engadin Skimarathon DNS

Engadin Skimarathon var et av sesongens hovedmål og etter hvert som januar og februar gikk i vasken med lår- og hofteproblemer skulle liksom kjerringa reises i Sveits. Den gang ei. Med kraftig influensa inntil fem dager før start var legens anbefaling å droppe rennet, og kroppen var ikke helt uenig da den testet løypa dagen før rennet. At rennet foregikk på ca 1800 meters høyde gjorde det ikke mindre belastende.

Ja, ja. Værmeldingen viste sol, sol, sol i Engadindalen, så tur til Sveits måtte det selvfølgelig bli likevel. Dermed fikk jeg testet deler av løypa som forberedelse til neste år og sett den kaotiske starten som nødvendigvis er resultatet når hundrevis av løpere startet samtidig i skøyting. Og jeg fikk masse sol, masse søvn og ett par rolige timer på ski hver dag i løyper like velpreppa som stuegulvet mitt.

På vei til Engadin så vi et skilt til Lenzerheide, hvor Tour de Ski ble arrangert tidligere denne sesongen. På mandag var vi lei av flate løyper og svingte istedet innom der for å teste Tour de Ski-løypene. Og hvilket sted!! Lenzerheide kan varmt anbefales for en langweekend eller mer. Her var det nydelig preparerte og varierte langrennsløyper samt alpinbakker råe nok til at verdenseliten hadde sin World Cup avslutning der. 

Kommer tilbake neste år!

Februartåka

Etter å ha hanglet halve februar kom storeslegga i form av influensa på tampen og sendte meg inn i mars i febertåke like tett som februartåka over Bogstadvannet. Feberen lettet med snaue seks dager til start i Engadin Skimarathon, et av årets hovedmål. I dag, med fire dager til start, er brystet fortsatt tett og jeg har innsett at det ikke er fornuftig å stille på startstreken i Sveits. Noen har heldigvis fortalt meg (og jeg er helt enig) at ting kan være mye verre. Det er liten grunn til å synes synd på seg selv med en billett til solen i de sveitsiske alper.  

Holmenkollmarsjen light

I år valgte jeg den korte distansen i Holmenkollmarsjen. I det hele tatt skulle dette være en sesong med fokus på litt kortere renn og overskudd, en plan jeg la i god tid før skadetrøbbelet gjorde sitt inntog i september, men som jo dermed passer enda bedre. Jeg følte meg bra i dagene frem til rennet, mange rolige økter i Seiser Alm hadde gitt overskudd og grep om teknikken, og bena viste seg så pigge som de ikke hadde vært siden vårsnøen på de siste hardøktene. Ambisjonene var dermed høye, jeg gikk for klasseseier og topp tre totalt.

Allerede i første bakke, som er 5 km lang i 23 km-versjonen av marsjen, skjønte jeg at det først og fremst kom til å handle om å komme seg til mål. Jeg hadde blitt fortalt at det ville bli tørrere snø, og dermed bedre feste, rett oppe i bakken, men det skulle ta hele den fine bakken som jeg hadde gledet meg til før jeg kunne få litt fart på skiene. I det lettere terrenget på toppen tok jeg igjen noen av jentene som løp fra meg i bakken. En av dem lot seg heldigvis invitere til kamp slik at arbeidsmoralen fikk et lite løft og resultatet til slutt ikke alt for ille. 

Siden egen prestasjon ikke ble til å skryte av denne gangen får vi heller spandere noen linjer på Skiforeningen. Føret kunne de selvfølgelig gjøre lite med, resten hadde de desto bedre kontroll på, alt fra den fantastisk koselige og lune stemningen på start til drikkestasjonene og after-race-servicen i Holmenkollen. De hadde til og med lurt frem sola disse små timene vi koste oss i marka. Neste år har jeg sikkert glemt alle glipptakene og stiller på start igjen!   

OBIK - brutalt endorfinkick!

OBIK er gøy! OBIK er 10 km i VM-løypene i Holmenkollen med tilnærmet makspuls i en drøy halvtime, hver onsdag gjennom vinteren. Noen kaller det "nær-døden-opplevelse", det er ikke så langt fra sannheten, men like fullt er det et enormt endorfinkick, sikkert som banken!

Rehab i Seiser Alm.

Etter en januar med mer tid på benken og i slynger hos fysioterapeuter, mange, men korte og rolige skiøkter var det endelig tid for OBIK-sesongstart for meg i går. Jeg var tidlig ute og fikk hjelp av Bull til å legge klister og la ut på en testrunde. I den løse kunstsnøen i Kollen er det en sjelden forunt å ha godt feste, men jeg slo meg til ro med ganske godt feste og bekymret meg egentlig mer for utforkjøringene. De aller fleste skiturene i år har foregått i slakt fjellterreng, så det har blitt lite trening på høy fart i styresnø.

Starten gikk og pulsen kom opp i 170 (makspulsen min er ca 183) i løpet av 48 sekunder. OBIK er et jag, opp en bakke, ned en bakke, opp igjen, og ned igjen, og sånn holder vi på. Jeg fikk stort sett gått skikkelig på i bakkene, men utfor var jeg mer pinglete enn vanlig. Skjerpings! Opp Midtstubakken på andre runden ante jeg en antydning til sprekk, på rundens høyeste punkt begynte jeg å bli såpass fornøyd at jeg måtte jobbe ekstra med motivasjonen. Opp Hellnerbakken holdt jeg farten til ett par av gutta, mens en annen fyr ropte løype og ilsint tråkket på skiene mine da jeg ikke flyttet meg (ærlig talt, "løype" på OBIK???) og i mål var jeg på 37:15, med klasseseier og 9. plass totalt. En kjapp titt på lista viser at formen er omtrent som i fjor, kanskje bittelitt dårligere, men det kan jo raskt endre seg når hardøktene og konkurransene blir flere. Neste startskudd går i Sørkedalen på lørdag.