Matterhorn Ultraks

Matterhorn Ultraks er en løpefest i Zermatt for fjellgeiter som Kilian Jornet og Emelie Forsberg. Ultradistansen er 46 km med 3600 høydemeter på sti, og jeg lot meg friste til å kickstarte årets forsinkede sommerferie med den nye "vertikalen" på programmet, såkalt 2VK, to ganger vertikal, dvs mer enn 2000 høydemeter fordelt på 14 kilometer.

Sjelden har jeg stilt så dårlig forberedt til start i et løp, og sjelden har jeg visst så lite om hva som ventet meg. Jeg hadde imidlertid en plan om å kose meg med utsikten mot Matterhorn og alle de andre 4000m-toppene som kranset løypa. Planen var også å ta det relativt rolig for å unngå å dra med meg en høydesmell inn i ferien og treningssamlingen som ventet en uke senere.

Til tross for de relativt magre ambisjonene befant jeg meg plutselig fremst i startfeltet sammen med skiløperne Toni Livers og Seraina Boner. Stemningen var helt fantastisk og skuldrene lave. Etter ett par hundre meter på asfalt bar det oppover og oppover og oppover. På de bratte stiene prøvde jeg å herme etter erfarne fjellgeiter ved å pushe fra med hendene på knærne, ergret meg litt over at jeg ikke hadde sånne fjonge staver som de andre og sjekket pulsen jevnlig. Joda, alt etter planen. Etter ca 3 km flatet det ut og jeg nøt virkelig å løpe på de smale stiene som slynget seg langs dalsiden og nærmet meg stadig en gruppe med løpere som lå foran meg. Så gikk det oppover igjen. Oppover og oppover. Jeg hadde sett for meg bakker a la Korken og Wyller, men her snakket vi 20-40% stigning så og si hele veien. Etter de første 600 høydemeterne til Sunnegga og distansens eneste (og relativt dårlige) drikkestasjon, bar det nedover. Flere kilometer og en masse høydemeter nedover. Her tapte jeg mange plasser på å løpe kontrollert for å skåne knærne mest mulig. Så dårlig gikk det at jeg begynte å glede meg til motbakkene igjen. Og så var det på´n igjen. Oppover og oppover. Arrangøren hadde vært påpasselig med å legge traseen i alle de bratteste hengene man kunne finne på veien opp til Gornergrat. Enkelte steder var jeg redd for å falle på rumpa ned i Zermatt igjen. Pulsen lå fortsatt under syregrensa, men bena ble etter hvert fryktelig matte og jeg begynte rett og slett å gå litt tom. Med ett par jenter synlige foran meg klarte jeg å motivere meg til å holde farten noenlunde oppe og i en av de sjeldne flytsonene i løpet inn mot mål på Gornergrat 3130 meter over havet avanserte jeg og kom inn på en 25. plass blant 58 fullførende damer og på 10. plass i klassen.

Der og da fristet det overhodet ikke til gjentakelse. Spør du meg nå, så tja, kanskje prøve 30 km neste gang?

Sykkeltraseen i Norseman - og litt fjelløping - oppskriften på en perfekt helg!

Hardangerrulla

Kristin og jeg har vært ivrige "hangarounds" i bakkene mot Gaustatoppen under Norseman de siste årene (og i år blir intet unntak). I år tenkte vi at vi skulle skaffe oss litt bedre innblikk i hva disse smågærne triatletene går gjennom og satte fredag kursen mot Geilo for å teste deler av sykkeltraseen. Siden busselskapene ikke kunne love plass til sykler bestemte vi oss for å bo på Geilo og sykle til starten på sykkel-etappen i Eidfjord for så å sykle tilbake igjen. Vi kom oss de drøye ni milene ned til Eidfjord til tross for at sykkeltraseen var stengt pga ras og rasfare ved å trosse forbudet mot å sykle gjennom tunnelen. Vi hadde imidlertid ikke noe lyst til å utsette oss selv for utålmodige bilister i den 1,9 km lange tunnelen på vei opp igjen, så vi fikk haik med bussen opp til Vøringfossen. Flaks for meg, for de bakkene hadde jeg lite lyst til å forsere på returen. Vi hadde imidlertid fortsatt noen bakker og kilometer igjen, og vel fremme på Geilo viste klokken 177 km. 177 km var antakelig feil og skulle vært litt kortere. Uansett var det like langt som jeg har syklet til sammen på mine fire tidligere turer på landeveissykkel.

Sykkelsightseeing

Heng deg på noen som er bedre enn deg..!

Lørdag var planen å sykle Geilo - Imingfjell - Geilo, noe som etter hvert ble redigert til å snu på toppen før Imingfjell. Uansett betydde det ca 75 kuperte km, og jeg kastet klokelig inn håndkleet og tok meg en rolig tur rundt Ustedalsvatnet istedet og tilbrakte ettermiddagen med kaffe i solen. Det gjelder å kjenne sine grenser... Jeg har uansett fått bekreftet hvor utrolig tøffe venner jeg har som skal ut i ilden 2. august. Løypa er knallhard og jeg har fortsatt nesa i grusen av beundring!

#sommer

 Vi avsluttet helgen med en herlig løpetur fra Ustaoset til Tuva. Norsk fjellterreng er ikke alltid like løpevennlig, men bortsett fra den første stigningen var det nydelig og lett løpbar sti frem til flotte Tuva. For et privilegium å få løpe i fjellet uten oppakning! 

Tuva

#jegkanløpeigjentjohei

Davos & Livigno

Neste helg skulle jeg løpt cross-distansen under Mont Blanc Marathon, men ustabile knær og manglende løpeform gjorde at jeg droppet turen til Chamonix til fordel for en lang langhelg i Livigno. Siden Davos ligger på veien fra Zürich til Livigno ble det ett par dager der også, bare for å ha prøvd det også.

I Davos bodde jeg på Walserhuus, øverst oppe i dalen Sertig, i underkant av en mil fra sentrum av Davos. Sertig var alt hva man forestiller seg en øde dal i Sveits skal være, grønne enger, krystallklar elv, gamle tømmerhus og kyr som beiter. I tillegg var det et fantastisk utgangspunkt for løpeturer i fjellet og mål for bakkeintervaller på rulleski. Og det var også de to øktene jeg fikk unna der: Lang langtur på bena, mer eller mindre løpende, alt ettersom hva knærne (nedover) og pulsen (oppover) tillot, og en kontrollert intervalløkt på rulleski.

Stitur i Davos.

Så bar det videre til mer kjente trakter, nemlig Livigno, hvor jeg er nå, på favoritthotellet mitt Larice. Det er andre gang jeg er her, i tillegg til at vi var innom her i fjor sommer også da vi bodde i nabolandsbyen Valdidentro (på Larice's søsterhotell, Alpen), som er nærmere det berømte Stelvio-passet.

For Stelviopasset er det absolutte trekkplasteret her. Etter at jeg både syklet, løp og gikk på rulleski opp der i fjor har jeg drømt om å komme tilbake. Jeg fikk kick av å klatre de drøye 1500 høydemeterene både på rulleski, bena og sykkel, og utfordringen er å velge "stilart" når man har begrenset med tid. Denne gangen ble det sykkel, mest for avvekslingens skyld. Jeg mente å huske at det hadde gått ganske lett i fjor, men det er mulig det var av eufori over å sykle på landeveissykkel for første gang. I år gikk det nemlig overhodet ikke lett, og jeg begynte å telle serpentiner med en eneste gang, mens jeg stadig forsøkte å finne lettere gir. De siste 3-4 km er de tyngste, men da ser man også toppen foran seg slik at det er lett å motivere seg. Samtidig finner man alltid fellesskap med andre som har det like tungt og godfølelsen slår inn med en gang man bikker over toppen. Yey - I did it again! Og så glemmer man hvor tungt det var... Av tre turer på landeveissykkel er to av dem gjort unna opp Stelvio. Det kan bli en statistikk vanskelig å opprettholde.

Livigno & Stelviopasset.

Livigno er også helt unikt når det kommer til rulleski i og med at det er kilometervis av sykkelveier gjennom dalen, i tillegg til en ganske godt egnet slak stigning opp mot Forcola-passet. Restitusjonsøkten i går kveld ble derfor gjort unna på de små hjulene i solen, og jammen traff jeg ikke vår kjære sykkel-guide fra i fjor. Jeg fikk ikke tid til terrengsykling denne gangen, men er det noe Livigno virkelig er skapt for så er det off road sykling, med et helt fantastisk stinett, i tillegg til en bike-park i dalsiden mot Trepalle/Bormio. På de samme stiene er det selvfølgelig også helt nydelig å løpe (så lenge du holder deg unna bike-park'en). I dag forsøkte jeg å komme meg litt lenger opp på fjellet, men høyden tok meg bokstavelig talt og jeg endte med å cruise på yndlingsstiene mine langs dalsiden med panoramautsikt over Livigno.

Well, well, det var neste alt jeg rakk for denne gang. Etter en rulleskitur mot Forcola i morgen tidlig bærer det hjemover igjen - med masse inspirasjon til høstens SKIGO-samling i nettopp Livigno og den andre favoritten, Seiser Alm.

New York City - shopping for treningsnerder

Som kjent er prisene på løpesko og annet mer eller mindre nødvendig treningstøy- og utstyr en god del lavere "over there" og bagasjen min er stort sett fylt opp med diverse løpesko, treningstøy, sportsernæring og gadgets hver gang jeg returnerer fra New York. Her er noen gode adresser dersom du er så heldig å ha en reise til det store eplet i sikte:

Central Park/Columbus Circle

The Running Company (http://blog.run.com/new-york-running-company/columbus-circle/)
Jeg starter som oftest shoppingen på The Running Company, som ligger i 2. etasje på Time Warner Center ved Columbus Circle. Dette er en spesialbutikk for løping med god service og flinke folk. De har de aller fleste merker, tredemølle hvor du kan få filmet steget og sjekke om skoen er "riktig". Utvalget av sportsernæring er veldig bra, og spesielt anbefales å bunkre  opp med brusetabletter fra Nuun som inneholder elektrolytter og vitaminer. Perfekt for kortere treningsøkter når karbo-drikke ikke er nødvendig. Det finnes ulike varianter, og de som heter "natural hydration", med goji berry/green tea eller tangerine/ginger, smaker nettopp naturlig og er mine favoritter. 

Whole Foods (http://www.wholefoodsmarket.com/)
Dersom Nuun´s natural hydration er utsolgt på The Running Company kan du gå ned på Whole Foods som ligger i underetasjen i samme Time Warner Center. I tillegg til Nuun har de godt utvalg av sportsbarer, superfood og andre spennende ting. Whole Foods finnes for øvrig flere steder på Manhattan.

Meatpacking District

Asics (asicsamerica.com)
Endelig har det åpnet en egen Asics butikk i New York! Jeg eksperimenterer ofte med andre merker, men går alltid tilbake til Ascis. Denne gangen plukket jeg med meg Asics Gel-Lyte 33-3 og Asics Super J-33 og kjempegode capri kompresjonstights i tillegg til en masse annet. Butikken ligger på 420 14th Street mellom 9th Avenue og Washington Street.

Rapha CCNYC (www.rapha.cc/nyc)
Sykkelklesmerket Rapha har åpnet kafé og butikk midt i Meatpacking District. Et utrolig kult sted å ta kaffepausen for landeveissykkelentusiaster og wannabe´s. Adressen er 64 Gansevoort Street.

Union Square/Flatiron

Paragon Sports (www.paragonsports.com)
Paragon er mecca for ALT innen trening. Denne gangen var jeg både innom svømmeavdelingen (ikke for min egen del, vel å merke!), løpeavdelingen, sykkelavdelingen og friluftsavdelingen. Utvalget er ikke like bra på alt, men løpeavdelingen for jenter er utrolig bra, og her kan spesielt kompresjonstightsene fra CW-X anbefales! Det kan også være lurt å sjekke ut nettsidene før avreise og eventuelt bestille og få sendt direkte til hotellet. Paragon ligger på hjørnet av 18th Street og Broadway, rett ved Union Square.

Nike Running Flatiron
Nike har åpnet en egen løpebutikk ved Flatiron, nærmere bestemt på 5th Avenue mellom 20th og 21st Street. Utvalget er det samme som på Niketown på 57th Street mellom 5th Avenue og Madison Avenue uptown, men det er betydelig mindre masete. Så hvis det bare er løpetøy og sko du er ute etter, kan du skippe Niketown.

Soho

adidas Store
På hjørnet av Broadway og East Houston Street ligger adidas Store med godt utvalg for løpejenter i andre etasje, blant annet Stella McCartney kolleksjonen og Energy Boost-modeller du ikke får hjemme.

Eastern Mountain Sports (http://www.ems.com/home/index.jsp)
Eastern Mountain Sports er lett å gå forbi, men har ok utvalg av sykkeltøy, i tillegg til skall- og dunjakker og annet friluftstøy/utstyr. EMS ligger på hjørnet av Broadway og Spring Street.

Icebreaker
På Wooster Street, mellom Spring og Prince Street, ligger Icebreaker Soho Touchlab. Her plukker jeg alltid med meg tynne merinosokker til langrenn, sykkel og våte og kalde løpeturer, i tillegg til superundertøy (som jeg alltid har liggende i bilen for tørt skift etter trening).

Når veien er målet

1. mai er som 1. nyttårsdag for mange skiløpere. Det markerer starten på en ny sesong, og dermed var det kanskje ikke så overraskende at Sørkedalen hadde flere rulleskiløpere enn meg og Ragnar Bragvin Andresen i dag. Den eneste grunnen til at jeg befant meg på asfalten og ikke langt inne i skogen er at bena langt fra er ship shape, dermed var jeg heller ikke supermotivert før jeg heldigvis rullet på Maren inne i Sørkedalen. 

Ny sesong og nye muligheter. Spørsmålet om målsetting melder seg raskt. Det er vanskelig å sette seg tydelige mål på ski. Føret kan variere i de ulike rennene fra år til år, og det samme kan deltagerlisten, slik at verken tid eller plassering nødvendigvis blir riktig mål på utvikling. I foregående sesong "slapp" jeg å sette meg andre mål enn å bli skadefri, noe som også resulterte i at den siste og avgjørende tenningen manglet i de rennene jeg gikk. Til tross for en halvveis mislykket sesong resultatmessig har opplevelsene stått i kø. Mer enn selve skirennene husker jeg nydelige morgenturer på ski på forsesongen, spektakulære treningsøkter i Seiser Alm, Livigno, Stelvio, Val Senales og Lenzerheide, helgeturene til snø med gode venner og mange mil i solen på realt klisterføre. Nye opplevelser er det jeg ser frem til i sesongen 2014/2015 og oppkjøringen til den, så kommer resultatene som god bonus.

Og dette er noen av opplevelsene jeg skal ha med meg på vei mot neste sesong:

Frisk luft i Tysfjord - sommerski på Sognefjellet - løping i Central Park - barmark i Davos/Livigno - Trolltunga - Skåla Opp - 2VK Matterhorn Ultraks - SKIGO-samling i Seiser Alm/Livigno - oktoberski på breen i Val Senales - og en masse hverdagsturer i Nordmarka

Bring it on!