Obik Skigo - sesongbeste

Kveldens Obik Skigo-renn var sesongens siste og det ble også sesongens beste, både resultatmessig og med hensyn til opplevelse. I dag hadde jeg gode ski, overraskende gode bein og klarte topp 10 i dameklassen for første gang i år og ble nr 2 i klassen. I tillegg var det flotte forhold under rennet og nydelig utsikt over Oslo på oppvarmingsrunden. 

Nå må det satses på Skigo-treningene på tirsdager som ukens hardøkt. Følg med på treningsplanen her.

God hjelp & god stemning i SKIGO-teltet.

I mål!

På lørdag klarte jeg sesongens hovedmål, som er start i pulje KE2 (kvinner elite 2) i Birken. Det gikk meg helt hus forbi, men fordelen med å rope høyt om målene sine er jo at i alle fall andre følger med. I går kom nemlig oppdaterte seedingtabeller for Birkebeinerrennet og tiden min i Holmenkollmarsjen holdt med et snaut halvannet minutt. Dette fikk Karianne med seg og ble den gode budbringer! Det smakte ekstra godt akkurat nå. Som i fjor forsvant all luft ut av ballongen etter Holmenkollmarsjen i tillegg til at uken har vært tilbrakt på benker hos massør, kiropraktor og naprapat og med generell utmattelse. Nå kan jo selvfølgelig puljen glippe ved neste oppdatering, men krysser fingrene og håper dette holder til 16. mars.

På onsdag klarte jeg såvidt å karre meg opp i Holmenkollen for sesongens eneste OBIK-renn i fristil. Bestemte meg for å ta det som en morsom hardøkt og teste utfortriksene Ola var så snill å lære oss på mandag. I første offensive forsøk på "Ola-sving" gikk jeg på rumpa, men tok igjen det tapte ved å skrense mindre i ett par av de andre bakkene. Det ble 3. plass i klassen og 11. totalt av jentene Obik Skigo resultater. Skøyting er jo fortsatt ikke like komfortabelt som klassisk, så all grunn til å være fornøyd!

Holmenkollmarsjen

Med kulda kom også Holmenkollmarsjen og enda en gang skulle vi stå og hutre i 18-19 kuldegrader på start i Sørkedalen en lørdag morgen. Denne gangen rakk jeg heller ikke å varme opp på grunn av forsinkede busser til start. Sistnevnte var i grunnen det eneste som ikke var 100 % i Skiforeningens arrangement, som ellers er en fantastisk opplevelse fra start til mål - bortsett fra utmattelsen som langsomt kryper på. 

 

Midtstubakken - snart i mål.

Formen var veldig bra uken før start, jeg gikk et godt obik-renn på onsdag og jeg gledet meg veldig til rennet og var spent på om jeg kunne kutte noen minutter fra i fjor. Men til tross for at rennet føltes mye lettere enn i fjor ble det med ett minutts forbedring. Faktisk tapte jeg tre minutter til meg selv i forhold til fjorårets tid på de siste 9 kilometerne, hvor ca halvparten er gode utforkjøringer. Kanskje hadde det også litt med føret å gjøre?

Foto: Bjørn Johannessen/Kondis.no

I år startet jeg i 6. pulje og det var betydelig tettere i sporet enn i fjor, da jeg startet i første pulje og dermed fikk gleden av god strekk i feltet. Jeg er ikke særlig god til å legge meg i rygg, og mye krefter går bort på sporskifter, men etter hvert ble flyten bedre og bakkene opp Gråseterveien, som for meg på mange måter er løypas høydepunkt, var en fryd å gå. I år holdt jeg bedre tritt med feltet over vannene, kanskje fordi jeg gikk i en dårligere pulje, men det var uansett deilig å slippe å miste motet så tidlig i rennet. Partiene etterpå og frem til Fyllingen prøvde jeg å holde fokus, men tapte etter hvert likevel en rygg jeg gjerne skulle holdt. På Fyllingen, da jeg akkurat gikk og tenkte på hvor knirkefritt alt hadde gått, ble det plutselig full stopp. Is under skia! Jeg prøvde så godt jeg kunne, men klarte ikke å skrape det bort. Da ble jeg plutselig reddet av en fantastisk hyggelig mann som tilbød meg å gå over skiene sine. En utrolig hyggelig gest, som også ble fulgt opp av et rop om god tur, da jeg kunne sette av gårde igjen. Det er umulig ikke å bli glad og få ekstra krefter av slikt, og dette brakte meg frem til matstasjonen til United Bakeries ved Kobberhaugen. Til tross for cola- og kaffeblandingen jeg fikk her tapte jeg tid inn mot mål. Jeg ble gående mye alene og følte at det ble litt for mye kaving. Fikk likevel plukket noen rygger mens jeg også ble fragått av andre. Inn mot mål fikk jeg også en god fight med en annen jente og jeg forbannet meg på at jeg ikke skulle tape spurten slik som i Toblach forrige helg. Klokket inn til 3:43 og syvende plass i klassen og nr 50 totalt. Dårligere plasseringer enn i fjor, men konkurransen var hardere. Mange gode skijenter er det definitivt!

Nå ser jeg frem til noen uker med god trening og mindre renn. Batteriene må lades igjen!

Cortina - Dobbiaco, ancora.

Som avslutning på en fantastisk skiferie i Italia skulle jeg bryne meg på Volklanglauf'et Cortina Dobbiaco i dag. 30 km skøyting i samme trase som gås av Cologna, Northug & co under Tour de Ski. Jeg fikk VIP-behandling av Karianne, som kjørte meg til start, tålmodig passet på skiene mine mens jeg sto i kø for startnummer og 2x toalettkø, heiet, langet og tok bilder underveis. Til tross for 30 cm nysnø og fryktelig tunge forhold var det en fantastisk opplevelse.

Jeg fikk starte i pulje 1 og kunne notere at det var flere nordmenn til stede, blant annet en stor gjeng fra Overtoppen. Her må det bli litt tjejdeng, tenkte jeg, og tok mål av meg å holde i hvert fall noen av dem bak meg. Basert på tidene fra ifjor hadde jeg også satt meg et lite mål om topp 10 av damene.

Tett snøvær på start.

Starten i skøyterenn er relativt kaotisk og jeg berget med nød og neppe ski og staver gjennom to krappe svinger og en bakke hvor alt stoppet og man pent måtte stå i kø, Så var det bare å trykke til med dobbeltdans i den slake stigningen på ca 11 km. Der det fløt lett i dobbeltdans da jeg gikk gjennom traseen under Tour de Ski måtte jeg nå tidvis over i padling for å komme meg frem i den dype snøen og jeg gløttet stadig bort på pulsklokken for å se hvor mange km det var igjen av stigningen. Det ble dessverre ikke stort bedre da vi bikket over toppen, men det ble i hvertfall litt mer variert terreng. Selv om det var tungt hadde jeg mye å gå med i dag og jobbet godt hele veien. Skiene, som jeg preppet med Skigo HF oransje og C105 i Seiser Alm var veldig bra, så jeg klarte å tette noen luker nedover. Siste del av rennet går i world cup-løypene i Dobbiaco, og en vennlig nordmann tipset meg før start om at det kunne vært lurt å ha litt igjen der. Den påminnelsen var god å ha med seg, og selv om syra sto til langt ut i museflettene klarte jeg å ta noen plasser der. Spurten derimot, den tapte jeg...

3 sek bak 8. plass.

Medalje & snøfletter

Oppsummert - 9. plass i dameklassen, 3. plass i K30, et flott arrangement som jeg har lyst til å returnere til neste år. Håper jeg får med meg flere - klassisk 42 km på søndag er kanskje mest aktuelt.

Etter en pizza på Pizzeria Hans bar det ut i world cup-løypene på nytt for å pese Karianne gjennom en hardøkt. Fikk en rolig time klassisk - godt å få litt syre ut av kroppen.

Karianne i godt driv - god forberedelse til neste helg!

Seiser Alm

I dag overlot vi Seiser Alm til landslaget og dro videre til Dobbiaco hvor jeg skal gå skøyterennet Cortina - Dobbiaco i morgen. Gleder meg vilt til en koselig liten "skøytesprint" mellom bakker og fjell i en fantastisk flott trase. Jeg tror formen er ganske bra, men det er litt vanskelig å si etter å ha luntet rundt på krabbegir i høyden noen dager. Vel er det vakkert i Seiser Alm, men om du vil fly rundt på lette ben, velg et annet sted - eller bli litt ekstra lenge!

Vi har bodd på Steger Dellai, som ligger flott til rett ved løypene. Hotellet er som de fleste andre i Seiser Alm nokså overpriset, men fylles likevel opp av skihungrige nordmenn. Andre hotell verdt å besøke er Sporthotel Sonne og Hotel Goldknopf.